Jeg har skiftet plattform

Jeg har laget en ny side som er enklere for meg å manøvrere:)

Det er her jeg vil poste fra nå av: 

http://cholmjohnsen.wix.com/ommeg

Cecilie i Cape town

Om å ta farvel

Jeg vet at du ønsker jeg skal ha det bra. Bare sammen med deg, tenker jeg. Våger ikke si det. Både fordi det ikke er sant, men også fordi det er sannheten. Du er kjærlig og øm. Mine knær har vært myke lenge. Øynene dine minner meg om havet. Om det mørke, store havet som nesten er grønt. Havet som minner meg om hjemme. Det er roen din, måten du snakker på. Blikket ditt når du ser på meg gjør meg myk som fløyel og jeg vil at det skal vare for alltid. Du sender hemmelige kjærtegn uten nesten å vite det selv. Men du er vennskapelig. Allikevel står du her med triste øyne. Du smiler, men sier ingenting. Slipper meg aldri helt inn. Jeg smiler tilbake og kysser deg lett. Vil at du skal si noe. Du holder meg hardt. Lenge. Jeg kan kjenne hjertet ditt slå. Varmen din får meg til å presse meg tettere inntil. Det er mørkt, men sammen med deg føles alt lyst. Du slipper meg og hendene dine fomler, du vet ikke lenger hvem vi er. Jeg kunne ønske du så meg, oss. Du gnir deg i øynene og sier det er sent. Jeg stryker deg nedover armen og griper hånden din. Den flettes så lett med min. Jeg kunne ønske du var modig nå. Jeg ser mot stjernene. Regn skjuler dem like godt som du forsøker å skjule følelsene dine. Det er ikke sent. Du kysser meg på pannen og snur deg og går. Jeg blir kald uten kroppen din ved meg, men står noen sekunder. Tenker på havet. På den gangen du hjalp meg i de store bølgene. Nå føles det som om jeg drukner på land. Du blir mindre, forsvinner med raske skritt. Regnet pisker i ansiktet mitt mens jeg står og ser etter deg. Hjertet mitt smerter. Du snur deg en gang, regnet skjuler mine følelser også, men du ser meg nå før du snur deg igjen og forsvinner.

Når jeg reiser vil hunden din være med. Den bjeffer lenge og slikker meg på hendene. Den er ærlig. Du er feig. Du ser meg ikke lenger nå. Vi er i bevegelse. Vet ikke hva jeg gjør her. Jeg svetter og må av. Kaster sekken min ut i gjørme. Hopper etter. Forsøker å tenke på noe annet enn havet og de triste øynene dine. Bussen tuter og forsvinner. Skyene skjuler fremdeles stjernene. Jeg er forvirret og regnet gjør meg urolig. Jeg merket det da vi kysset, hjertet ditt er like tungt som sekken jeg bærer. Som sekken jeg bærer helt frem til der du sover. Du drømmer ofte om bølgene. Bølgene som du så lett mestrer. Havet som jeg så lett mister kontrollen i. Jeg står noen sekunder før jeg banker på. Ser opp mot stjernene. Hjertet mitt brenner, men jeg lengter allikevel etter varmen din. Når du endelig åpner blinker øynene dine som månens speilbilde i havet. Du slipper meg inn. Vi vet begge at ordene våre har makt til å forandre alt, men jeg har hjertet i halsen og du er i ferd med å drukne. Det er uansett ikke noe å si, for alt som skjer er fra nå av. 

Etter safari i fem dager fløy vi til Maputo i Mozambique. Her har jeg vært tre ganger og var ivrig etter å vise to av mine beste venner hva jeg hittil i livet mener er et lite paradis på jord. Tofo var endelig destinasjon og vi tilbrakte en halv natt i Maputo før vi tok morgenbussen hele syv timer til Tofo i Inhambane. Å ta den lokale bussen er det litt villere Afrika i den forstand at du får oppleve markedsstress, selgere som slår på vinduet ditt for at du skal åpne når bussen slipper av og på andre mennesker, høy musikk fra sprengte høyttalere hele veien, folk som roper i stedet for å snakke sammen og barn som skriker. Og ikke minst fattigdommen som suser forbi utenfor vinduet.

I Tofo nyter vi livet. Det er en veldig liten fiskelandsby med mange tilfløttere som jobber med dykking, surfing, har lodger eller hoteller. Det er endel utenlandske lærere som jobber i landsbyen, noen jobber over nettet så de kan leve det enkle liv her nede. Nesten alle tilfløtterne vi møter startet her på ferie, men har blitt fordi man har vanskeligheter med å reise. De lokale jobber ofte med fisking eller på markedet hvor de selger det de selv dyrker. 

Her var det godt å komme tilbake, det føles litt som hjemme siden jeg har kjente her som tar oss godt i mot og får oss til å føle oss velkomne. Dagene er gode, det er det late, veldig enkle liv her. Det er inget supermarked, ingen isbiter på en times radius, ingen minibank, ingen restauranter med toalett, ingen god ost eller utvalg av kjøttpålegg. Bare palmetrær, fine mennesker, lange strender, enkelt marked, et knippe bitte små restauranter, masse fersk sjømat, kjeftende frukt- og grønsaksselgere, mange beach boys som har spesielt god pris for akkurat meg og en haug med løshunder som elsker deg om du gir de bare litt kjærlighet. Det er fast filmkveld hver onsdag og dans hver fredag, det er de eneste rutinene i et ellers svært bedagelig og bekymringsfritt liv. Jeg dykker med så mange fine fisk og har endelig fått svømme med hvalhai, den største fisken i verden. Den kan bli opptil 20 meter lang, men den jeg svømte med var rundt fem meter. Det er en sjelden fisk, men den trives godt utenfor Tofo og kan sees her hele året. Den lever av plankton og siler dem gjennom hornstråler i gjellebuene sine. De kan lite om hvalhai, aner ikke hvor den blir av, den er den fisken som svømmer dypest og utallige forskningsforsøk gir lite svar da den går så dypt at sensor og GPS ikke virker. 

Jeg har hatt venninnene mine med meg i tre uker nå. Jeg var en ukes tid i Livinstone i Zambia før jeg fløy til Johannesburg og møtte dem. Det er absolutt deilig med kjære venner, det gjør inntrykk lettere å fordøye siden man kan diskutere og filosofere sammen. De har aldri reist i noen land i Afrika tidligere og var veldig spente. Vi hadde en myk start på et veldig hyggelig gjestehus i Johanneburg. Her fikk jeg leverpostei og brunost, et lite stykke av Norge som jeg alltid savner når jeg reiser. Vi ble hentet i Johannesburg og kjørt til en helt utrolig fancy lodge rett ved Krugerparken. Jeg er heldig og har vært på safari i fire afrikanske land hele syv ganger og har sett så mye magisk at det er vanskelig å beskrive. Allikevel er det en magisk opplevelse å stå opp før soloppgang, være trøtt, men så spent på hva dagen byr på at det bare er deilig å sitte i safaribilen med vind i håret og speide utover den afrikanske savanne. Jeg føler meg hjemme her, er fyllt med en underlig ro og ingen betydelige bekymringer. Lodgen vi bodde på føltes som hjemme, vertskapet var ekstremt hyggelige og lå alltid et skritt foran, som om de kunne lese våre behov. Jeg har aldri spist så mye kake og søtsaker utenom bursdager før, datteren i huset lagde desserter hver dag og vi ble bortskjemt på god mat.

 

Lodgen hadde en magisk stemning i hagen. De hadde levende lys på hvert av gjestene sine bor og bål i midten.  Sør-afrikansk braai, nam! Maten var så god at det nesten slår farmors medisterkaker og pappas levergryte, men bare nesten. (GLEDER MEG TIL JUL, FARMOR OG BESTEFAR!)

Dette er sannsynligvis best egnet for min private dagbok, og bare å skrive den setningen burde være nok til å stoppe meg selv, men så er det en liten del som vil dele det jeg tenker. For kanskje det er interessant for noen. Jeg tenker på dette når jeg sitter på buss, handler på markedet, vandrer på støvete gater, snakker med andre som reiser. Når jeg snakker med lokale. Når jeg ser solnedgang og soloppgang- det absolutt vakreste i verden. Når jeg er her. De som kjenner meg vet at jeg av og til tenker litt for mye, jeg kan bli opplsukt i mine egne tankeprosesser og være fastlåst i negative tanker, uten å se flere sider. På reise er det enda mer tid, mer alenetid som gjør både godt og vondt for sjelen min. Mer tid til å tenke på at livet er hva jeg gjør det til, det blir ikke noe mer enn dette. Jeg velger derfor å utforske verden, men sammen med alle dere andre. Med drømmerne og realistene, skeptikerne og de alternative. De positive og de negative, de fleste er litt av begge deler. De som er blinde og de som har åpent sinn. Og vi trenger hverandre for å se bedre, utvide horisontene våre og se mer, annerledes, tilbake og fremover.  Jeg vandrer med de som tror på noe, på seg selv og andre. De som tror på oss. Også de som tror på bedre tider, på andre tider, andre ting. De som er modige og de som er forsiktige. De som drømmer om det som har vært og det som kommer. De som håper og de som tror de er håpløse. De som lengter og ønsker mening. Jeg har litt av dem alle sammen i meg og jeg forsøker å tilpasse meg og bruke den egenskapen som egner seg best. Det viktigste jeg har med meg er kjærlighet, jeg vet det er klisje, men jeg glemmer det så lett. Den er hjemme også, men om jeg sammenlikner er det ikke det samme. Her får jeg perspektiv og mulighet til å se mer av den, den blir mer enn en følelse, mer enn en handling. Den kjærligheten som er altoppslukende og dominerer meg som person, det blir tydeligere for meg når jeg er langt hjemmefra. Jeg forsøker å vandre med åpent hjerte, uten å være naiv. Med et hjerte som er sårbart og fullt av reaksjoner når jeg føler og tenker og ser. Verden jeg ser er vakker, men urettferdig. Det er trist og mørkt mange steder, men allikevel full av lys og glede. Så fargerik at øynene mine myser og får rynker som er dype. Strekene er hvite når jeg ikke myser lenger. Solen kjærtegner meg, gjør meg myk og glad. Regnet kjøler meg ned og minner meg om våte kyss fra en fjern elsker. Jeg deler brød med de andre på bussen, får kjeks og latter tilbake. Gjør jeg dette på bussen i Oslo, de vil peke, det er en rar kvinne som sitter der. Men om jeg tror på kjærlighet som nestekjærlighet, og at alt imellom er kjærlige handlinger, så føles det riktig og bra. Vi lengter etter å kjenne på følelsen av å være ønsket. Å bli sett. Nestekjærligheten kan virke fraværende, men den gjemmer seg i usikre, redde og forvirrede mennesker som ofte også har dårlig tid. Men like sikkert som verdighet, en iboende egenskap som ikke kan fratas noe menneske, uansett hvor mye du prøver, så er den der. Aksepter at den er tilstede og ta følelsen frem så ofte som mulig. Jeg tror det gjør meg til et bedre menneske å kjenne etter. 

Jeg tenker på vinter i Oslo. Jeg pleide å lene meg nærme mennesker på bussen, jeg vet det er veldig rart. Ikke for nærme, holdt meg innenfor komfortsonen. Jeg pleide å smile også, spesielt til de som ikke smilte tilbake. Alltid smile og spørre om det er ledig i setet ved siden av. Det er jo så innmari enkelt. Ikke særlig krevende verken mentalt eller fysisk. Jeg forsøker å være flink til det. Smil til mennesker. Si takk. Vær snill og hjelpsom. Tilgi og vær tålmodig. Mot andre, og mot deg selv. Man får ikke alltid smil tilbake, men jeg ønsker dem en god dag inni meg og håper at de ikke opplever for mye motstand i livet. Jeg tror ikke at kjærlighet kun eksisterer i en relasjon mellom to eller flere mennesker, jeg har kjærlighet for meg selv også. Tross alt er jeg den viktigste personen i mitt liv. Og livet har jeg bare en gang, og det kan bli akkurat som jeg gjør det til.

Etter fjellturen reiste brannmannen, Alexandra og jeg til Blantyre i Malawi. Etter tre timer i sivilisasjonen ble Alexandra syk og jeg tvang henne til å oppsøke lege. Hun lå deretter tre netter på sykehus. Det var interessant. Jeg ble raskt utnevnt som hennes guardian, og det ble stor frustrasjon da jeg ikke kunne nok om hennes personlige opplysninger til å kunne fylle ut diverse skjemaer. Jeg forsøkte å forklare at vi er venner, men at det er et ferskt vennskap og at jeg derfor blant annet ikke kjenner adresse eller tidligere sykdommer. Jeg ble møtt med oppgitte sukk og beskjed om at en guardian skal vite dette. Jeg lo og fortalte at vi er backpackere og at hun ikke har noen andre så det kun var meg tilgjengelig. Javel, sa damen, jeg fikk duge. De forventet at jeg skulle være der hele tiden og henvendte seg til meg i stedet for til Alexandra. De spurte etter meg når jeg ikke var der og sa "det var på tide" hver gang jeg kom. Alexandra var rufsete og svak, ekstremt dehydrert og sliten. Etter en stund på legevakta kom det en blid og nydelig sykepleier som la inn veneflon og hang opp Ringer. Deretter ventet vi lenge. Veldig lenge. Jeg ble sulten og gikk til butikken. Bak meg ropte plutselig den snille sykepleieren navnet mitt. Hun var ferdig på jobb og ville slå følge. Jeg fortalte at vi fremdeles ventet på lege. Hun lo kort og sa at vi måtte beregne noen dager på sykehuset. Jeg tenkte at hun tullet, men så tok hun meg i hånda og sa at hun kom til å bli innlagt. Jeg ble oppgitt, hvorfor hadde ingen sagt dette til oss i ventetiden? Jeg handlet mat til meg selv og kjærlighet på pinne til Alexandra, det eneste hun orket. Vi ventet enda litt til før mannen på bildet kom og kjørte henne i rullestol til et rom hun skulle dele med en annen dame. Her ventet vi mange timer igjen på sykepleier og lege. Klokken ble over ti på kvelden da legen kom og konstanterte at det verken var malaria eller ebola og ønsket henne uten videre en god natt.

Dag to bestod av mer venting. Ingen medisiner ble gikk. Ingen undersøkelser ble gjort. Ingen lege og ingen sykepleier var innom. Dagen tikket seg avgårde med filmer på mr mac for Alexandra som var lenket til sykesengen. Jeg var ofte innom, men det er en merkelig følelse å bli møtt av sykepleiere som sitter med bena på bordet. De ser ikke engang opp på meg når jeg stiller spørsmål. De spør hvor jeg har vært og hvorfor jeg ikke passer på da jeg tross alt er hennes guardian. Jeg smiler og ler. De tar bena ned fra bordet for jeg kan nok være litt masete da jeg selv er sykepleier og undret meg over hvorfor det ikke ble gjort noe. Har de forresten yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere i Malawi? Jeg er helt sjokkert. De som vasker og gir ut mat er ekstremt hyggelige. Sykepleierne var frekke og så treige. Alexandra ba om vann, vi ventet tre timer!! Tre timer! Jeg spurte etter det vannet minst fire ganger i timer og da det endelig kom var det kokvarmt. Jeg gikk tilbake med det og fikk begrunnelsen om at kjøkkenet måtte koke det for at det ikke skulle være bakterier, sykepleieren la til den høflige kommentaren om at "det måtte jeg da vite". Dag tre: ny lege på jobb. Han var sjokkert og flau over sine kollegaer. Han så til Alexandra på morningen rundt klokka ti. Han fortalte at hun trengte medisiner for alvorlig matforgiftning og kunne ikke forstå hvorfor hans kollega ikke hadde gitt henne dette. Sykepleierne nektet gjentatte ganger for at legen hadde foreskrevet medisiner. Jeg var sjokkert, hun hadde da stått ved sengen og hørt på. Kunne hun ikke dobbelsjekke papiret eller ringe legen? Vi ble møtt av et steinansikt og Alexandra undret seg over om det handlet om penger, hun betalte et stort beløp for den sykesenga. Det var først da damen i nabosengen innvolverte seg og forklarte sykepleieren at hun også hadde hørt hva legen hadde sagt og ba sykepleieren sjekke igjen for å ikke havne i trøbbel. Vi takket pent og damen sa at det handlet om kommunikasjon og rase og at sykepleierne oppførte seg uforskammet overfor oss. Jeg ble flau, og vi ville begge vekk fra sykehuset så fort som mulig. Fire timer senere kom sykepleieren med medisinene og en halv time etter dette skrev Alexandra seg ut av sykehuset. I bedre form, lettet og ekstremt glad for det velfungerende systemet vi har i våre hjemland. 

Mt Mulanje, eller egentlig Mulanje Massif, ligger sør i Malawi, like ved byen Blantyre. Det raver over 3000 meter (det er jo ikke særlig høyt, men ojojoj, for et terreng!) og utgjør et område på 22x26 kilometer. I bunnen av fjellet finner man te-distriktet Mulanje og Chiradzulu. Alexandra og jeg, brannmann Brent og Ilari fra Finnland var alle ganske slitne etter festivalmodus og tenkte vi behøvde å trene litt. Vi ankom Mulanje sent på kvelden og pakket kun det mest nødvendige til en to dagers fjelltur. Vi sov i behagelige senger ved foten av fjellet den første natten og like etter soloppgang begynte vi på den ambisiøse fjellturen. Vi hadde med oss guide da det ikke er lov å gå på tur her alene da fjellet er uoversiktlig og har forvirrende troll-tåke. Vi klatret svette i tørr og intens afrikavarme, over 35 grader, men innimellom kom en deilig bris og kysset våre våte panner. Gjennom regnskoglignende terreng, vakre fosser og majestetisk utsikt mot toppene vandret vi tause, trollbundet av hvor vakkert alt var. Vi drakk vann fra bekker og badet i naturlige basseng med avkjølende, nesten kaldt fjellvann før vi klatret videre og luften ble kjøligere og mer behagelig. Guiden vår var imponert, vi var unge og motiverte fjellklatrere som tok seg tid til å være i fjellet, ikke bare klatre det.

Alexandra R. Howland sitt bilde

Jeg fikk ekstra god kontakt med naturen da blemmene ble for intense og jeg haiket halve turen i sokkene. Ilari ville være ekte fjellmann han også og haiket barbent med ekstra stener i sekken som brannmann Brent hadde plassert der. Han kunne ikke forstå at skoene utgjorde så stor forskjell og da han valgte å ta dem ut for å sjekke fikk han latterkrampe som hjalp han å holde ut det siste stykket. Alle hadde vi hørt historier om hvor vakkert og fint det var, de hadde aldri snakket om hvor tøft og intenst det føltes underveis. Etter syv timer klatring kom vi endelig frem til en hytte hvor vi skulle campe for natten. Her lagde vi raskt bål og stelte slitne føtter. Vi hadde med oss tre landsbykyllinger som vi selv slaktet og gjorde i stand. Etter to glass vin og en halv kylling hver var vi alle på hver vår madrass. Med soveposer og ulltepper drømte vi oss alle til toppen, mestringsfølelsen var enorm og forventningene om en enda større tilfredstillelse da vi neste dag skulle nå toppen snek seg inn i meg og gjorde meg fnisete og ekstremt stolt. Morningen etter var Ilari allerede på vei ned da vi andre våknet. Han skulle rekke fly tilbake til Finland og var ekstremt skuffet over at han ikke hadde fått kommet til toppen. Vi andre spiste havregrøt til frokost og fylte flaskene med friskt vann fra bekken utenfor hytta før vi tok skoene på (fremdeles sokkelessen) og begynte den fire timer lange klatringen mot toppen. Gjennom kratt og steinete terreng, grotter og sumpliknende områder vandret vi mot Sapita Peak. Jeg legger ut bilder senere, hadde ikke med meg kamera.

Alexandra R. Howland sitt bilde

Største tilfredstillelsen ligger i øyeblikket jeg ser toppen og er lykkelig over at slitet nærmer seg slutten og for at jeg har nyti underveis, selv om det var intenst og vanskeligere enn jeg hadde forutsett. Anbefaler virkelig dette på det sterkeste om du noen gang er i Malawi. Så utrolig vakkert og variert landsskap. Ville aldri gjort det igjen, men er så innmari glad for at jeg ikke snudde. Det er kanskje noen ganger for sent å snu? Man må gjennomføre og presse seg selv litt for å få de beste opplevelsene til å være verdt det, for å få den deilige mestringsfølelsen og for å ikke angre på at man ikke presset seg selv og kroppen sin litt ekstra. 

Jeg legger ut flere bilder etterhvert, har ikke tilgang til dem akkurat nå. 

 

Alexandra og jeg ville på festival i Malawi. For å komme dit måtte vi reise over 1000 km fra Tofo, Mozambique og hele veien til Mangochi i Malawi. Vi reiste fra Tofo tirsdag morgen med minibuss til Inhambane. Derfra tok vi båt til Maxixe og minibuss til Tete. I Tete overnattet vi i bussen med sjåføren og han som passer døra. Morgenen etter kjørte vi til grensa og fant ny buss på Malawi-siden som kjørte oss til Blantyre. Her sov vi en natt og morgenen etter tok vi minibuss igjen hele dagen til Nkopola, Mangochi og Lake of Stars. Alle advarte oss om denne reisen, og snakket om fire dager reisetid. Vi var derfor ekstremt stolte og glade da vi ankom etter kun to dagers reising. 

Vi kjøpte telt og mat i Blantyre før vi busset videre. Vi er veldig flinke campere som roter og gjør det hjemmekoselig med en gang:) 

Festivalen Lake of Stars ved Mangochi i Malawi har absolutt potensiale, men jeg sitter igjen med en følelse av at det er lite planlegging og at flere av artistene ikke dukket opp. Det var lite folk og man betaler altså for å sitte på en strand og høre på musikk. På den største scenen, en av tre, var det på hovedkvelden ca 200 mennesker. De aller fleste er turister eller velstående lokale. Månedslønnen til en som f.eks jobber på hotel er litt under 35 000 kwacha. Billettene koster 30 000 kwacha og en øl eller vin inne på festivalområdet koster ca 1000 kwacha. Campingplass koster 33 dollar. Det er frustrerende og ubehagelig å se tilreisende lokale sitte utenfor gjerdene fordi de ikke har råd til å kjøpe billetter til en av de viktigste kunst- og musikkarrangementene som skjer i landet. Det er i tillegg ubehagelig å boltre seg i mat, vin og musikk når fattigdommen utenfor gjerdene sier "Hi! Give me water, give me money" og holder handa forventningsfullt ut. Om prisene hadde vært rimeligere slik at lokale også fikk nyte denne kulturopplevelsen hadde denne festivalen vært så mye bedre.

De to siste dagene har vært overskya og gode. Det er fremdeles varmt og dykkerforholdene har vært perfekte. Jeg har derfor svømt med skildpadder, mange haier og småfisk. I går dykket jeg ned til 30 m og over meg svømte en stor stim med fisk. Det er så vakkert at jeg blir litt rørt og smiler så mye at det lekker vann inn i maska. Må ta meg sammen og forsøke å ikke smile, men det er vanskelig da jeg synes dykkingen her er magisk. Hvalhaiene som Tofo er kjent for har ikke vist seg for meg enda, men jeg håper de viser seg når jeg kommer tilbake i november. Jeg reiser nemlig nordover mot Malawi i morgen. Jeg og Alexandra som jeg ble kjent med her på Mozambeat reiser til festivalen Lake of Stars. Festivalen starter fredag i Mangochi sør i Malawi. Det vil ta oss cirka to dager å komme dit, og vi starter derfor i morgen tidlig. Først buss til Inhambane, deretter båt til Maxixe, buss til Vilankolus, buss til Tete hvor vi overnatter en natt. Derfra er vi litt usikre på hvordan vi skal komme oss videre, men vi er garantert ikke de første som reiser denne veien. Det blir hektisk, men jeg gleder meg! 

Denne lille hunden er fast inventar nesten overalt hvor jeg legger meg ned. Han sniker seg under solseng og står ved bena mine ved markedet. Løper mot meg på stranda når jeg kommer og piper når jeg går. Jeg sniker kjeks og vann til ham, så det er kanskje ikke så rart vi er gode venner.

Etter skolen selger de fleste gutter hjemmelaga armbånd til turister. Det er skole til rundt klokka tolv hver dag bortsett fra søndager. Om søndagene samles mange mennesker på stranda og rundt markedet. Tilreisende fra Inhambane kommer også for å kose seg på stranda. 

Brankos er en liten restaurant ved markedet som serverer pizza og hot rocks, iskrem og deilige desserter. Hot rocks er akkurat det navnet sier, en stor, varm stein som du kan grille kjøtt eller reker på. Her har jeg spist mange ganger. Maten er deilig og eieren Brankos forteller historier og gjør stemningen god.

I går reiste vi en liten gjeng til Barra beach, som er ca 15min med bil utenfor Tofo, for å kjøp grillmat. Det er alltid pruting involvert når man kjøper noe her, noe jeg syns er ganske slitsomt og jeg blir ikke noe bedre. Forsøker å se det som en sport, men jeg tviler alltid og synes det er ubehagelig. Vi brukte en time på å kjøpe reker og fisk til syv personer og prutingen bestod av roping og skriking, latter og ekstremt mange fornærmede uttrykk da vi alle var uenige. 

Vi kjøpte i tillegg lokal rom, Tipo Tinto. 

De siste dagene har jeg tilbrakt på solsengene på bildet under. Det er så deilig her at jeg ikke kan beskrive det. I går hadde jeg to dypvannsdykk hvor vi så skilpadder, veldig mange humpback whales (tror det er Knølhval på norsk), en liten white tip reaf shark og millioner av småfisk med fantastiske farger. Vi dykket ned til et rev hvor det var tre såkalte cleaning stations hvor større fisker, haier, hvaler og mantas kommer for å bli renset av mindre fisk. Dykkingen her er helt fantastisk, bra sikt i vannet og gode instruktører. For de som vil se litt mer kan dere sjekke ut Sea Candy Media på facebook, der ligger det video av dykkingen her :)

På mandag feiret Mozambique og innbyggerne i Tofo at det er 40 år siden en avtale om uavhengighet fra Portugal ble signert av Frelimo og Portugisisk regjering i Lusaka i Zambia 7 september 1974. Her var det stappfullt ved markedet og det ble for voldsomt for en del av oss turistene så vi søkte ly ved stranda. Om du er interessert i litt historie kan du lese videre. Etter fredsavtalen har en borgerkrig mellom Frelimo og opprørsbevegelsen Renamo herjet vilt og drept over 1 million mennesker. I 1992 ble det signert en fredsavtale og Mosambik har beveget seg svært raskt økonomisk siden dette, og de siste 20 årene har landet hatt en av de høyeste vekstratene i verden og opplevd en utrolig samfunnsutvikling. På det politiske plan er dessverre lite forandret, før nå. Den tidligere frigjøringsbevegelsen Frelimo har sittet med ubrutt regjeringsmakt siden uavhengigheten i 1975 og opposisjonspartiet, den tidligere opprørsbevegelsen Renamo, er splittet og plaget av indre uro. Men uroligheter mellom de to gruppene kom forhåpentligvis til en ende nå på fredag da de to lederne, president Armando Guebuza (Frelimo) og lederen i Renamo, Afonso Dhlakama, signerte en fredsavtale. Avtalen åpner for dialog og skal være med på å styrke demokratiet. Det holdes valg i oktober og det er ønske om et mer åpent og rettferdig valg, for ikke å snakke om fredfullt. Mange kaller det et historisk steg fremover.  Det går ekstremt mange rykter om både Presidenten og opposisjonspartiets leder, og de fleste jeg snakker med har en smuglerhistorie eller tvilsom situasjon å fortelle om. Mozambique ble i 2011 kåret til det mest korrupte landet i Afrika, og mange av historiene er derfor ikke overraskende. La oss krysse fingrene og håper at denne avtalen bringer en lysere og mer demokratisk framtid for hele befolkningen. 

Jeg er i Mozambique. Drikker Savanna og går barbeint. Håret mitt har saltvannsbølger og jeg er allerede bittelitt solbrent på nesa. Kneet mitt har et lite skrubbsår da sekken min var så innmari tung og fikk meg til å falle over. Bor i Tofo ved Inhambane sør i Mozambique. Jeg var her første gang i mai og det kunne ikke vært deiligere så jeg måtte tilbake. Det er en liten fiskelandsby med lange,
hvite strender hvor de fleste kommer for å dykke, surfe eller slappe av. Jeg har kun gjort det siste hittil, helt fantastisk. Jeg overnatter på Mozambeat, et funky sted med få hytter. Vi er til sammen kanskje 10 stykker som bor her, men stedet blir fyllt opp av lokale og turister fra andre steder om kveldene. Jeg vil aldri dra herifra. Ikke på en stund i alle fall.

Tilbake til virkeligheten?

Jeg er hjemme. Og har vært i `det virkelige livet` i fire dager. Jeg kom nemlig hjem som planlagt for tre uker siden, men reiste fort tilbake til Egypt for å slikke enda litt mer sol, denne gangen sammen med mamma og bror. Etter enda en uke i det fjerne utland kom jeg hjem, jobbet fire dager i barnehagen og svarte på en haug med spørsmål fra veldig nysgjerrige barnehagebarn.
- Du er Cecilie? spurte en av guttene den andre dagen.
- Ja, det ser du vel, svarte jeg.
- Ja, men du har jo ikke forandret deg noe jo, sa han og så med store granskende øyne opp på meg. Jeg måtte le.
- Du har jo vært lenge i Afrika, sa han etter en liten stund og rynket litt på nesen. Jeg pekte på hjertet og hodet mens jeg sa at forandringen er inni meg, ikke på utsiden. Han klemte meg igjen og sa at han syns jeg hadde vært lenge borte.
Joda, det er jo godt å komme hjem til virkeligheten også da.

Etter en liten uke i barnehagen fikk jeg besøk av Florence fra California. Jeg traff henne i januar i Sør-Afrika og vi reiste sammen i tre uker gjennom Namibia og Botswana, før vi skilte lag i Zambia. Det var så godt å se henne igjen, og jeg liker at det blir virkelighet av at man sier at man sikkert sees igjen en dag. Det er nok en av de tingene jeg har likt best ved å reise, man får møte så mange herlige mennesker, som man savner innimellom. Og da føles det ekstra godt å se dem igjen, for man har delt noe spesielt som kanskje de hjemme ikke skjønner like godt som dem man delte reisen med. Så var hun er da, i hele tre dager. Hun valgte en perfekt tid å komme på, deilige 17. mai og den herlige våren i Telemark. Etter noen dager reiste hun hjem og jeg har nå jobbet fire dager i barnehagen igjen, og det er godt å komme igang med virkeligheten igjen, men jeg gleder meg til den dagen jeg reiser tilbake inn i et eventyr, som jeg håper blir min virkelighet en dag.

Jeg reiste til Afrika av mange grunner. Og jeg gjorde det aleine fordi jeg var nødt. Jeg måtte utforske, vokse, feile og lære. Jeg måtte se, opptage og oppleve verden. Har jeg blitt lettere til sinns? Jeg har i alle fall fått svar på en del som jeg lurte på. Og jeg har lagt en plan. En god plan. En plan om å bli sykepleier. Og det skal jeg klare på tre år, for verden venter. Og jeg gleder meg til å hoppe ut i verden igjen. Og mens jeg studerer, skal jeg opptage den verdenen som er rett her, under nesa mi. Hverdagen, uansett hvor jeg er.
Ah, som livet er herlig!

GOD HELG!(",)

Borte bra, hjemme best?

`Hva er det med den afrikanske savanne som fører tanken hen til sjelevandring? Hva er det som gjør at man ved synet av et fremmed landskap, ukjente dyr og eksotiske mennesker føler seg så fordømt hjemme? Jeg går ut før daggry i selskap med fire masaier. Ennå har ikke akasie-trærne begynt å kaste sine skygger på den regnvåte sletten, ennå er det for tidlig å sette kursen mot den kamelformede kollen der vi i går så løveflokken. Masaienes oppgave er veiviserens. Og beskytterens. Bekjentskapet med løvene bør ikke bli altfor nært, og derfor er mine følgesvenner vel utstyrt. Ikke minst fra naturens side: Mennene i denne gamle kriger- og nomadestammen er høyreiste og slanke, men samtidig muskuløse. Deres stolte holdning er krigerens. For selv om masaiene nå i mange generasjoner har levd av kvegdrift, må nettopp den som passer buskapen på det afrikanske sletteland, kunne hamle opp med sultne villdyr uten skytevåpen. Mine fire voktere bærer alle spyd, ikke skytevåpen. Og de er ikke redde.`
`Den afrikanske farm` Karen Blixen

Borte fantastisk, hjemme rart. Å komme hjem var feil, tomt og rart. Veldig godt å se familie og venner igjen, men som Karen Blixen skriver. Hva er det som gjør at man ved synet av et fremmed landskap, ukjente dyr og eksotiske mennesker føler seg så fordømt hjemme? Jeg lengter tilbake allerede.

Egypt, Sharm el Sheik

Like før jeg reiste fra Nairobi leste jeg en mail fra familien. Det gjorde meg trist, de var askefast i Norge. Familieferie aleine i Egypt- kunne det være fint?
Jeg fløy trøtt fra Nairobi, og ble forsikret om at bagasjen skulle bli sendt hele veien til Sharm, ikke på flyplassen jeg mellomlandet på, Cairo. Jeg var trøtt og sliten og svettet mens jeg ventet på bagasjen etter en humpete flytur. Og jeg ventet en god stund. Og ventet litt til. Og enda litt til. Til slutt var jeg helt alene ved bagasjebåndet og gikk bort til et kontor som kunne se ut som informasjon eller kontoret for forsvunnet bagasje. Der satt det to røykende menn i uniform. De inviterte meg inn på kontoret og var ikke interessert i problemet mitt med den savnede bagasjen, men lurte heller på om jeg trengte en røyk eller ville ha litt te. Jeg takket høflig nei og forklarte at jeg savnet bagasjen min.
-Hvor gammel er du?, spurte den ene vakten. Den andre gikk ut av kontoret. Samtalen gikk videre og jeg ble rastløs og ville gjerne få etterlyst bagasjen. Etter en liten stund tok han fram et slags kart med bilder av forskjellige kofferter og bager. Jeg pekte på den som lignet på min, en sort stor bag som jeg hadde rundt ryggsekken min.
-Det tror jeg ikke, sa mannen. Jeg var urolig og svarte høyt at det var sånn den så ut. Han pekte på en stor trillekoffert som var rød og sa at det var nok sånn kofferten min så ut. Jeg hadde ikke humør til tull og svarte lettere irritert at det var en sort stor bag med glidelås. Han ringte straks til Cairo og da han la på sa han fornøyd at den skulle bli sendt med neste fly og at jeg gjerne kunne vente på kontoret hans. Jeg takket nei, gikk ut av kontoret og inn i en liten kiosk ved ankomsthallen. Etter to timer kom bagasjen. Jeg var fornøyd, smilte til mannen på kontoret, tok en overpriset taxi til hotellet og håpte på litt sol og fred. Men på hotellet ble jeg møtt av en resepsjonist som, i likhet med meg, hadde stått opp med feil ben.
- Det er ingen reservasjoner her, sa han kaldt og henvende seg til en annen gjest.
-Hva er det du sier?, spurte jeg.
-Reiseselskapet har avbestilt alle reservasjoner og det er ingen ledige rom. Var det noe mer? sa han og festet blikket på meg. Jeg begynte å grine. Ja, høyt og hysterisk grining midt i en lobby i et superluksuriøst hotel i Sharm el Sheik. Herlig. Månedene på tur har gått så smertefritt og det siste stedet jeg forventet dårlig service var her. Jeg var sjokkert, lei meg og trist. Etter fire timer venting i lobbyen kom endelig den norske reiselederen og kjørte meg til et annet hotell. Så, etter en lang natt søvn startet ferien i Sharm og jeg må si at det er litt rart å være aleine på et familiehotell. Man ligger alene ved bassenget, alene ved frokostbordet, alene ved lunsj, alene på stranda, alene på middag, hele tiden alene. Og jeg hadde gledet meg veldig til å se familien igjen for nå hadde jeg vært alene i verden ganske lenge. Så, den andre kvelden takket jeg ja til et tilbud om å bli vist rundt i byen av en av kelnerne på hotellet. (ikke den eneste, man ser unge jenter med egyptisk menn overalt her)
Sharm el Sheik, byen, er kun 20 år gammel og det er tjukt med turister der. Man hører norsk, svensk og russisk overalt og det var veldig deilig å være med en lokal gutt, for da er selgerne litt mindre innpåslitne og prisene er ikke fullt så overdrevne. Herlig med en lokal guide, Sharm el Sheik er et ordentlig fint sted, og det virker som man har gjort en enorm innsats for å skape et sted kun for turister. Alle egypterne man ser her jobber på et hotell eller har en butikk her, det er ingen som er derifra.

Om dagen var jeg i vannet. Jeg tok nemlig dykkersertifikatet i Egypt. Fantastisk! Så vakre korallrev og så mange fine farger. Sharm el Sheik var et fint sted å reis, hvis man liker et litt skjermet sted, for man får ikke ekte egyptisk kultur i denne byen, stedet er skapt for turister og består av turister.

Nairobi, Kenya

Over grensen fra Tanzania til Kenya. Jeg hadde sommerfugler i magen fordi Nairobi var siste stopp før jeg skulle treffe familien. Sommerfuglene fløy på fullt gir, og gjorde meg nervøs og redd, glad, spent, urolig, fornøyd og rolig- alt på en gang. De siste månedene har gått så altfor fort, og jeg har prøvd så godt jeg kan å suge inn alle inntrykk og sette dem ned på papir. Jeg føler meg fornøyd, samtidig vil jeg se så mye mer. Nairobi var som en annen storby, kaotisk og litt skummelt, og jeg var glad for at jeg tilbragte dagene der sammen med noen jeg har blitt kjent med. Vi trasket rundt i byen og nusset med giraffer, fin tid, men sommerfuglene ble villere og villere..

Gale guider fra Sør-Afrika

Snake Park ved Arusha i Tanzania anbefales. Ma, en godt voksen dame fra Australia som eier stedet, er en sprudlende dame med slanger i bakgården- ja, inne i glassbur altså, men uansett. Fikk til og med vaska litt klær der takket være en av de lokale damene i området! Jeg sov til sammen to netter her, før og etter Serengeti, før jeg krysset grensa til Kenya. Jeg reiste fra Tanzania med smerter, er det virkelig straks over??

Ngorongoro Crater