Jeg fløy trøtt fra Nairobi, og ble forsikret om at bagasjen skulle bli sendt hele veien til Sharm, ikke på flyplassen jeg mellomlandet på, Cairo. Jeg var trøtt og sliten og svettet mens jeg ventet på bagasjen etter en humpete flytur. Og jeg ventet en god stund. Og ventet litt til. Og enda litt til. Til slutt var jeg helt alene ved bagasjebåndet og gikk bort til et kontor som kunne se ut som informasjon eller kontoret for forsvunnet bagasje. Der satt det to røykende menn i uniform. De inviterte meg inn på kontoret og var ikke interessert i problemet mitt med den savnede bagasjen, men lurte heller på om jeg trengte en røyk eller ville ha litt te. Jeg takket høflig nei og forklarte at jeg savnet bagasjen min.
-Hvor gammel er du?, spurte den ene vakten. Den andre gikk ut av kontoret. Samtalen gikk videre og jeg ble rastløs og ville gjerne få etterlyst bagasjen. Etter en liten stund tok han fram et slags kart med bilder av forskjellige kofferter og bager. Jeg pekte på den som lignet på min, en sort stor bag som jeg hadde rundt ryggsekken min.
-Det tror jeg ikke, sa mannen. Jeg var urolig og svarte høyt at det var sånn den så ut. Han pekte på en stor trillekoffert som var rød og sa at det var nok sånn kofferten min så ut. Jeg hadde ikke humør til tull og svarte lettere irritert at det var en sort stor bag med glidelås. Han ringte straks til Cairo og da han la på sa han fornøyd at den skulle bli sendt med neste fly og at jeg gjerne kunne vente på kontoret hans. Jeg takket nei, gikk ut av kontoret og inn i en liten kiosk ved ankomsthallen. Etter to timer kom bagasjen. Jeg var fornøyd, smilte til mannen på kontoret, tok en overpriset taxi til hotellet og håpte på litt sol og fred. Men på hotellet ble jeg møtt av en resepsjonist som, i likhet med meg, hadde stått opp med feil ben.
- Det er ingen reservasjoner her, sa han kaldt og henvende seg til en annen gjest.
-Hva er det du sier?, spurte jeg.
-Reiseselskapet har avbestilt alle reservasjoner og det er ingen ledige rom. Var det noe mer? sa han og festet blikket på meg. Jeg begynte å grine. Ja, høyt og hysterisk grining midt i en lobby i et superluksuriøst hotel i Sharm el Sheik. Herlig. Månedene på tur har gått så smertefritt og det siste stedet jeg forventet dårlig service var her. Jeg var sjokkert, lei meg og trist. Etter fire timer venting i lobbyen kom endelig den norske reiselederen og kjørte meg til et annet hotell. Så, etter en lang natt søvn startet ferien i Sharm og jeg må si at det er litt rart å være aleine på et familiehotell. Man ligger alene ved bassenget, alene ved frokostbordet, alene ved lunsj, alene på stranda, alene på middag, hele tiden alene. Og jeg hadde gledet meg veldig til å se familien igjen for nå hadde jeg vært alene i verden ganske lenge. Så, den andre kvelden takket jeg ja til et tilbud om å bli vist rundt i byen av en av kelnerne på hotellet. (ikke den eneste, man ser unge jenter med egyptisk menn overalt her)
Sharm el Sheik, byen, er kun 20 år gammel og det er tjukt med turister der. Man hører norsk, svensk og russisk overalt og det var veldig deilig å være med en lokal gutt, for da er selgerne litt mindre innpåslitne og prisene er ikke fullt så overdrevne. Herlig med en lokal guide, Sharm el Sheik er et ordentlig fint sted, og det virker som man har gjort en enorm innsats for å skape et sted kun for turister. Alle egypterne man ser her jobber på et hotell eller har en butikk her, det er ingen som er derifra.
Om dagen var jeg i vannet. Jeg tok nemlig dykkersertifikatet i Egypt. Fantastisk! Så vakre korallrev og så mange fine farger. Sharm el Sheik var et fint sted å reis, hvis man liker et litt skjermet sted, for man får ikke ekte egyptisk kultur i denne byen, stedet er skapt for turister og består av turister.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar