Jeg har skiftet plattform

Jeg har laget en ny side som er enklere for meg å manøvrere:)

Det er her jeg vil poste fra nå av: 

http://cholmjohnsen.wix.com/ommeg

Cecilie i Cape town

Om å ta farvel

Jeg vet at du ønsker jeg skal ha det bra. Bare sammen med deg, tenker jeg. Våger ikke si det. Både fordi det ikke er sant, men også fordi det er sannheten. Du er kjærlig og øm. Mine knær har vært myke lenge. Øynene dine minner meg om havet. Om det mørke, store havet som nesten er grønt. Havet som minner meg om hjemme. Det er roen din, måten du snakker på. Blikket ditt når du ser på meg gjør meg myk som fløyel og jeg vil at det skal vare for alltid. Du sender hemmelige kjærtegn uten nesten å vite det selv. Men du er vennskapelig. Allikevel står du her med triste øyne. Du smiler, men sier ingenting. Slipper meg aldri helt inn. Jeg smiler tilbake og kysser deg lett. Vil at du skal si noe. Du holder meg hardt. Lenge. Jeg kan kjenne hjertet ditt slå. Varmen din får meg til å presse meg tettere inntil. Det er mørkt, men sammen med deg føles alt lyst. Du slipper meg og hendene dine fomler, du vet ikke lenger hvem vi er. Jeg kunne ønske du så meg, oss. Du gnir deg i øynene og sier det er sent. Jeg stryker deg nedover armen og griper hånden din. Den flettes så lett med min. Jeg kunne ønske du var modig nå. Jeg ser mot stjernene. Regn skjuler dem like godt som du forsøker å skjule følelsene dine. Det er ikke sent. Du kysser meg på pannen og snur deg og går. Jeg blir kald uten kroppen din ved meg, men står noen sekunder. Tenker på havet. På den gangen du hjalp meg i de store bølgene. Nå føles det som om jeg drukner på land. Du blir mindre, forsvinner med raske skritt. Regnet pisker i ansiktet mitt mens jeg står og ser etter deg. Hjertet mitt smerter. Du snur deg en gang, regnet skjuler mine følelser også, men du ser meg nå før du snur deg igjen og forsvinner.

Når jeg reiser vil hunden din være med. Den bjeffer lenge og slikker meg på hendene. Den er ærlig. Du er feig. Du ser meg ikke lenger nå. Vi er i bevegelse. Vet ikke hva jeg gjør her. Jeg svetter og må av. Kaster sekken min ut i gjørme. Hopper etter. Forsøker å tenke på noe annet enn havet og de triste øynene dine. Bussen tuter og forsvinner. Skyene skjuler fremdeles stjernene. Jeg er forvirret og regnet gjør meg urolig. Jeg merket det da vi kysset, hjertet ditt er like tungt som sekken jeg bærer. Som sekken jeg bærer helt frem til der du sover. Du drømmer ofte om bølgene. Bølgene som du så lett mestrer. Havet som jeg så lett mister kontrollen i. Jeg står noen sekunder før jeg banker på. Ser opp mot stjernene. Hjertet mitt brenner, men jeg lengter allikevel etter varmen din. Når du endelig åpner blinker øynene dine som månens speilbilde i havet. Du slipper meg inn. Vi vet begge at ordene våre har makt til å forandre alt, men jeg har hjertet i halsen og du er i ferd med å drukne. Det er uansett ikke noe å si, for alt som skjer er fra nå av. 

Etter safari i fem dager fløy vi til Maputo i Mozambique. Her har jeg vært tre ganger og var ivrig etter å vise to av mine beste venner hva jeg hittil i livet mener er et lite paradis på jord. Tofo var endelig destinasjon og vi tilbrakte en halv natt i Maputo før vi tok morgenbussen hele syv timer til Tofo i Inhambane. Å ta den lokale bussen er det litt villere Afrika i den forstand at du får oppleve markedsstress, selgere som slår på vinduet ditt for at du skal åpne når bussen slipper av og på andre mennesker, høy musikk fra sprengte høyttalere hele veien, folk som roper i stedet for å snakke sammen og barn som skriker. Og ikke minst fattigdommen som suser forbi utenfor vinduet.

I Tofo nyter vi livet. Det er en veldig liten fiskelandsby med mange tilfløttere som jobber med dykking, surfing, har lodger eller hoteller. Det er endel utenlandske lærere som jobber i landsbyen, noen jobber over nettet så de kan leve det enkle liv her nede. Nesten alle tilfløtterne vi møter startet her på ferie, men har blitt fordi man har vanskeligheter med å reise. De lokale jobber ofte med fisking eller på markedet hvor de selger det de selv dyrker. 

Her var det godt å komme tilbake, det føles litt som hjemme siden jeg har kjente her som tar oss godt i mot og får oss til å føle oss velkomne. Dagene er gode, det er det late, veldig enkle liv her. Det er inget supermarked, ingen isbiter på en times radius, ingen minibank, ingen restauranter med toalett, ingen god ost eller utvalg av kjøttpålegg. Bare palmetrær, fine mennesker, lange strender, enkelt marked, et knippe bitte små restauranter, masse fersk sjømat, kjeftende frukt- og grønsaksselgere, mange beach boys som har spesielt god pris for akkurat meg og en haug med løshunder som elsker deg om du gir de bare litt kjærlighet. Det er fast filmkveld hver onsdag og dans hver fredag, det er de eneste rutinene i et ellers svært bedagelig og bekymringsfritt liv. Jeg dykker med så mange fine fisk og har endelig fått svømme med hvalhai, den største fisken i verden. Den kan bli opptil 20 meter lang, men den jeg svømte med var rundt fem meter. Det er en sjelden fisk, men den trives godt utenfor Tofo og kan sees her hele året. Den lever av plankton og siler dem gjennom hornstråler i gjellebuene sine. De kan lite om hvalhai, aner ikke hvor den blir av, den er den fisken som svømmer dypest og utallige forskningsforsøk gir lite svar da den går så dypt at sensor og GPS ikke virker. 

Jeg har hatt venninnene mine med meg i tre uker nå. Jeg var en ukes tid i Livinstone i Zambia før jeg fløy til Johannesburg og møtte dem. Det er absolutt deilig med kjære venner, det gjør inntrykk lettere å fordøye siden man kan diskutere og filosofere sammen. De har aldri reist i noen land i Afrika tidligere og var veldig spente. Vi hadde en myk start på et veldig hyggelig gjestehus i Johanneburg. Her fikk jeg leverpostei og brunost, et lite stykke av Norge som jeg alltid savner når jeg reiser. Vi ble hentet i Johannesburg og kjørt til en helt utrolig fancy lodge rett ved Krugerparken. Jeg er heldig og har vært på safari i fire afrikanske land hele syv ganger og har sett så mye magisk at det er vanskelig å beskrive. Allikevel er det en magisk opplevelse å stå opp før soloppgang, være trøtt, men så spent på hva dagen byr på at det bare er deilig å sitte i safaribilen med vind i håret og speide utover den afrikanske savanne. Jeg føler meg hjemme her, er fyllt med en underlig ro og ingen betydelige bekymringer. Lodgen vi bodde på føltes som hjemme, vertskapet var ekstremt hyggelige og lå alltid et skritt foran, som om de kunne lese våre behov. Jeg har aldri spist så mye kake og søtsaker utenom bursdager før, datteren i huset lagde desserter hver dag og vi ble bortskjemt på god mat.

 

Lodgen hadde en magisk stemning i hagen. De hadde levende lys på hvert av gjestene sine bor og bål i midten.  Sør-afrikansk braai, nam! Maten var så god at det nesten slår farmors medisterkaker og pappas levergryte, men bare nesten. (GLEDER MEG TIL JUL, FARMOR OG BESTEFAR!)