Mitt hjem og mitt framkomstmiddel de neste fire ukene.

Livingstone, Zambia!

Da David Livingstone forst saa Victoria Falls i 1855 skrev han i dagboken sin; 'on sights so beautiful as this, angels in their flight must have gazed'. Han ga stedet navnet Victoria etter dronningen av England paa den tiden, men fallene er ogsaa kjent som Mosi-oa-Tunya paa Kololo-spraaket og betyr 'The smoke that thunders'.

Chobe River

Apekatt og krokodille

Artig butikk langs veien til Chobe.

Videre fra Okavango deltaen og inn i Chobe National Park. Denne nationalparken har den storste elefantbestanden i sorlige Afrika. Det blir sagt at den beste maaten aa se alle dyrene der paa er paa et solnedgangcruise og jeg fikk virkelig valuta for pengene for baaten kjorte veldig naerme og flodhestene svomte ved siden av baaten. Utrolig goy!

Okavango Delta

Etter en dag i Kalahariorkenen reiste jeg videre til Maun. Maun er inngangen til Okavango deltaen som jeg skulle campe i i to dager. I Maun kjopte jeg meg en flytur over deltaen for aa virkelig forstaa hva jeg skulle padle inn i dagen etter. Piloten var ung og kjorte ekstremt villt saa vi fikk se alle dyrene han pekte paa. For to av de andre som var med paa turen ble det for mye og de var gronne i ansiktet da vi landet. Heldigvis hadde jeg en hand aa holde i saa det gikk overraskende greit selv om jeg ved tre anledninger skreik til piloten at det ikke var nodvendig aa fly naermere denne gangen.

Aa campe i okavango deltaen var veldig interessant og jeg ofret ikke en tanke til det faktum at det ikke kom til aa bli noen dusj eller do, for jeg var der. Aa begrave sitt eget avfall med en liten spade fikk meg til aa vokse en centimeter eller to. Det kan ikke forklares. Det er i alle fall ikke som aa gjore fra seg i skogen i Norge, for tre meter unna kan det ikke luske en elefant. Det kunne det nemlig her og vi fikk streng beskjed om aa ikke gaa paa do etter morkets frambudd og vi maatte alltid si ifra naar vi gikk 'paa privaten'. Interessant er det beste ordet jeg kan finne for aa forklare disse to dagene i deltaen, interessant og laererikt.

Det regnte store deler av oppholdet og mokoroen jeg og min teltkamerat hadde lakk og alt ble veldig vaatt. Heldigvis blir det veldig varmt saa fort regnet gir seg og vi fikk torket alt utstyr for kvelden og regnet kom igjen. Padlerne vaare, som padlet oss inn i deltaen, var ekstremt utadvente og sang paa en sang om Cecilie fra Botswana store deler av den forste dagen. En mokoro er forresten en utskjaert kano som det er plass til to mennesker i, pluss en som staar bakerst med en lang pinne som han skyver mokoroen framover med. Det var kjempegoy og jeg folte meg som Pochahontas innimellom sivet. Jeg tok kun to bilder der, for det regnte saa masse og jeg tenkte rett og slett ikke paa aa ta bilder.

Bushmenn

Ut av Namibia og inn i Botswana. Ved grenseovergangene er det strengt forbudt aa ta bilder og det er nesten en litt saann ikke-smile-ikke-le-ikke-vise-tennene-folelse der. Men inn i landet kommer jeg og inn i Kalahariorkenen bar det. Her fikk jeg laere overlevelsesteknikker av lokale bushmenn og de danset og sang for oss da det ble morkt. Vi campet i Ghanzi, som er kjent som 'hovedstaden' for Kalahariorkenen. Bushmennene snakket med rare lyder og det virket nesten som om de bare tullet, men heldigvis snakket en av dem engelsk og forklarte om plantene og rottene som er trygge aa spise ute i bushen. Klaerne de bruker er laget av dyreskinn og de farger skinnet med saft fra rotter langt inne i jorda. Jeg synes bushmennene var veldig vakre- og ja- jeg fikk holde babyen! ('',)

Windhoek, Namibia

Noen var glad for en bedre restaurant av andre grunner enn maten.

Sebra

Etter mange dager i safaribil var kroppen sliten og det var godt da vi kjorte inn til Windhoek, hovedstaden i Namibia. Her hadde jeg god tid til aa slappe av og jeg fikk vasket litt stinkende toy! Da kvelden kom spiste jeg sebra paa en nydelig restaurant. Jeg reiste sammen med en herlig gjeng og vi koste oss veldig før vi sov i gode senger på et ganske fint hotel. Windhoek er fint, men moderne og jeg gleder meg til å reise videre.

Etosha National Park

Etosha National Park

Jeg har vaert inne i filmen Lovenes Konge- Etosha var utrolig!

Damaraland

Videre reiste jeg til Damaraland og mer orken ventet paa meg. Omraadet mellom Skeleton Coast og Namibias sentrale plataa blir kalt Damaraland etter folket som bor her. Twyfelfontein het stedet og campen het Abu Huab. Det var ekstremt varmt og i stedet for aa ha sand paa hele kroppen var jeg svett, trott og begynte aa bli litt lei av torre omraader. Heldigvis regnte den natta saa jeg fikk andre "problemer" enn svette aa tenke paa, nemlig vaat sovepose. Det hjalp veldig da de som jobbet paa campen vi bodde paa inviterte oss til aa danse og synge med dem om kvelden. Bildet er daarlig for jeg var litt for opptatt med aa ikke bli plukket forst ut paa dansegulvet!

Swakopmund, adrenalinjunkiens paradis!

Noen spilte golf mens de ventet paa sin tur til aa hoppe

Solnedgangen var veldig vakker og vi frydet oss over litt vann etter flere dager med torke

Etter noen dager i orkenen var det godt aa komme til Swakopmund som hadde asfaltveier og sjo. Byen var full av tyske skilt (ikke saa rart siden Namibia har vaert under tysk styre)og mine nye tyske venner likte seg veldig godt her. Byen er beskrevet som aa vaere mer tysk enn Tyskland, og det er en poplulaer destinasjon for adrenalinjunkier og det var her jeg hoppet i fallskjerm:)

Namibias ørken

Å være i ørkenen i Namibia var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Jeg hadde sand i alle kriker og kroker, insektene var større enn fyrstikker og håret mitt ble tørt kun fire minutter etter en kald dusj. Da vi var i Sesriem Canyon fikk vi Yuri fra Kina som guide, Hun forklarte at mange kanskje synes det var rart med en guide fra Kina i Namibia, men hun mente at alt handlet om å tilpasse seg omgivelsene. Hun forklarte lenge om hvordan bushmennene hadde tilpasset seg ørkenen og på denne måten overlevd uten mye vann og med lite mat. Herlig dame!

Namibias ørken

Fish River Canyon, Sør-Afrika

Cape Town

Eventyret har fort meg til Livingston i Zambia, og her skal jeg vaere i seks uker for jeg fortsetter ostover og nordover mot Nairobi. I dag ringte jeg min sjef for det frivillige arbeidet, og samtalen ga meg seriose nerver i magen. Klokka er halv ti her naa og jeg skal mote han paa kontoret i byen klokka elleve- onsk meg lykke til!

Men ellers; Afrika er enormt vakkert. To uker har gaatt forbi som tre dager og jeg har opplevd saa mye paa saa kort tid. Hodet er fullt av minner for livet og jeg har faatt venner som jeg aldri vil glemme. Vandring med Afrikas herligste guide, Yuri fra Japan, i Sossuvlei orkenen(en gutt i gruppa mi gikk seg vill), bushcamping i Okavanga deltaen med null tilgang til dusj, do eller rent vann i to dager- herlig! Synging og dansing rundt baalet med lokale bushmenn i Namibia, elefanter, sebra, giraffer, springbok(jeg aner ikke hva det norske navnet er), nesehorn, flodhester og masse fugler i Etosha nationalpark. Ah, hoydepunktene har vaert mange, men hvis jeg skal peke ut ett maa det vaere da jeg hoppet i fallskjerm over Swakopmund (unnskyld mamma!).Jeg staar der med armene ned og boyd hode- jeg var supernervos!