Hello Malawi!

Naa sitter jeg paa Waterfront hotell, men  jeg skal reise videre til Malawi i kveld. Jeg kjenner de smaa sommerfuglene fly rundt der nede innenfor navlen. Jeg har gitt bort en hel haug med klaer til Response Network, organisasjonen jeg har jobbet for i fem uker naa, saa sekken er av behagelig vekt. Jeg kan jo kanskje fylle den opp igjen med krydder fra Zanzibar og suvenirer fra Tanzania og Malawi?
Det ryktes at det blir lite internettilgang i tiden som kommer, og landene Malawi og Tanzania kalles av lokalbefolkningen "real Africa". Jeg er spent, og gleder meg veldig!
Jeg har tatt farvel med alle jeg har blitt kjent med her, trist og rart, men samtidig godt og riktig og jeg foler meg klar for en ny reise i Afrika:)

Farvel, Livingstone!

Choolwe er fotografen og har knipset hundreogti bilder av meg fra hans sted- bak baren. Dette er det eneste bildet av engelskmannen som har vaert paa Livingstone Backpackers i to uker, saa jeg maatte bare poste det for aa fortelle litt om han. Han har akkurat kommet til Zambia, men reist mye her da han var ung. Han har denne gangen kommet for aa bli og etter ca en uke hadde han kjaereste, hus og leiter etter bil. Jeg prover aa faa ut av ham hva han har tenkt til aa gjore her, men han svarer ikke ordentlig og sier liksom at dette er Afrika saa alt ordner seg. Men, han er hyggelig og sitter alltid i baren og drikker ol. Vi har hatt mange gode samtaler, om kjaeresten hans og hvor bekymra han er for henne av ulike grunner, om vaar felles drom om Afrika, om ulikhetene og om livet generelt. Og ja, hihi, da jeg tok farvel i gaar, da dette bildet ble tatt, sa han gjentatte ganger at han kom til aa savne solstraalen sin og at han aldri kom til aa glemme smilet mitt. Tnaaa! (hihi)

Jadda! Jeg har jo shoppa litt i Livingstone ogsaa da, og favorittgjengen paa markedet er disse gutta her. Han som ser litt slapp ut foran til hoyre har laert meg et kjempemorsomt spill og jeg vant gang paa gang, saa mye at han til slutt ga meg spillet for at jeg kunne ta det med hjem og laere det bort til vennene mine. Jeg husker akkurat naa selvfolgelig ikke hva det heter, men jeg har det skrevet ned saa oppdaterer seinere. Spillet gaar ut paa aa flytte disse bonneaktige froa til ledige 'rom' paa brettet og man samler motstanderens bonner. Mannen i midten med gronn t-skjorte paastaar at han heter Hans og elsker aa hore paa musikken paa i-poden min, men klager paa at jeg ikke har noen Afrikans musikk. Jeg har vaert og besokt denne gjengen hver eneste helg siden jeg kom til Livingstone, fem helger, og vi har hatt det saa goy:)

Bye, bye Livingstone!

Frayor ga meg en gave. Hun er saa sot, og kaller meg til og med datter. Gaven var et stort toystykket, kalt chitenge, med flagget til Zambia paa. Hun syns jeg ble veldig fin, og jeg gikk hele veien hjem med det paa.

Jeg fikk kake!:) Haakon, Elizabeth, Frayor og Maziona

Denne katten fikk Frayor av Bjorn paa fredag og den fikk navnet Cecilie

Spiser n'shima og kylling sammen med Frayot paa kontoret. N'shima er laget av maismel og smaker nesten som ris, men konsistensen er som hard potetstappe. De spiser med hendene og det er ikke like lett syns jeg saa det blir mye gris, men det er goy!

Det var en krokkodill..

..som var saa veldig snill?

I gaar besokte jeg en krokodillefarm. De hadde over 56 store krokisser der og jeg skal innromme at jeg var en smule nervos. Jeg fikk holde en som var ett og et halvt aar gammel. Den var sterk og jeg holdt hardt over hodet paa den for at den ikke skulle stikke av. Visste du at krokodiller kan bli over 150 aar? De er det storste naalevende krypdyret og kan bli opptil 8 meter lange! Iiik! Damene er mindre i storrelse enn menn og to menn kan ikke bo sammen for da vil de prove aa skade hverandre. Krokissdamer legger egg som de gjemmer nede i sanden og det tar 90 dager for de smaa krokissbabyene kommer ut. Har egget lav temperatur blir det hunner, og er egget varmt blir det hannkjonn. Krokodiller lever i tropiske omraader og de trenger aa kjole seg ned iblant. Det gjor de ved aa aapne munnen eller slappe av i vannet. De kan ligge med aapen munn i mer enn tretti minutter hvis de ikke blir forstyrret. Jeg lo godt da jeg ble fortalt at krokodiller har hjerne paa storrelse med oyet sitt- det betyr jo at de ikke husker noe fra dagen for og selv om de ser den samme krokissen dag ut og dag inn i 100 aar, husker de den ikke. Jeg ble veldig glad for det betyr at min hukommelse ikke er saa vaerst allikevel!
Den overste krokodillen er albino. Den maa leve aleine hele livet for den har et enormt temperament og den dreper alt som kommer i naerheten- skummel, men fargen var fin! (",)

Her bor jeg

Overst: Bak skiltet, som er skiltet til gata jeg bor i, har du Shoprite. Der handler jeg mat og drikke og der ligger ogsaa restauranten som Chris jobber paa.
Midten: Inngangen til Livingstone Backpackers(LB). Rett innenfor porten sitter en vakt i et lite vakthus og passer paa.
Nederst: Den slappeste 'avdelingen' paa LB. Her har jeg spilt masse biljard! Til hoyre utenfor bildet finner du bassenget, og den trehyttesaken du kan se helt i det venstre, jeg mener hoyre, hjornet er baromraadet.

Jeg dater..

..mer i Afrika enn jeg noengang har gjort for. Jeg tror faktisk kanskje jeg aldri har vaert paa date i for. Leser du innlegget om forrige helg kan du lese om da jeg gikk i kirken med Chris. Etter dette har han sendt meg melding paa min zambiske mobiltelefon minst to ganger om dagen, og det er egentlig blitt litt masete.

Men allikevel ble jeg med paa kino paa onsdag. Det vil si, vi skulle egentlig paa kino, men da vi kom klokka syv hadde filmen rullet i en time allerede og vi bestemte oss for aa spille biljard paa en lokal pub i stedet. Men forst maatte jeg bli ydmyket av kinomannen. Han insisterte paa aa fortelle oss prisene paa kino, selv om vi pent sa ifraa at vi ikke kom til aa kjope billetter.
- No, I understand, but I have to explain something, sa han.
- We have to go, svarte Chris.
- If you come back, remember that for you its 10 000 kwacha, sa han og pekte paa Chris.
- I know. Lets go, Cecilie. Vi begynte aa gaa, men kinomannen ga seg ikke.
- But for your girl here, 15 000 kwacha, sa han og smilte ekkelt til meg mens han maalte meg opp og ned med oynene. Vi gikk fortere.
- Its the colour of your skin, ropte han etter oss og jeg kjente at jeg ble flau.

Inne paa den lokale puben ble det ikke bedre. En sorpe full mann kom bort og spurte hva jeg gjorde der. Jeg svarte at jeg var med denne mannen og pekte paa Chris. Han boyde seg fram og ba meg roe meg ned. Jeg lo nervost og Chris reiste seg og fikk mannen til aa gaa. Hvem har sagt at rasisme er noe kun den hvite mann gjor?
Det ble ingen biljard og vi gikk en tur og Chris viste meg rundt i byen. Vi snakket om mye forskjellig, og jeg syns det er vanskelig aa svare paa sporsmaal om Norge. Hvordan bor dere? Har dere uteliggere? Er det mye kriminalitet? Hva koster et hus? Har dere slum? Spiser alle frokost eller sparer dere maten til middag? Har du eget hus? Har du hatt bil? Har alle utdannelse? Har dere sko? Spiser dere n'shima? Hvor gamle blir dere? Hva koster ditten og datten? Det er vanskelig aa svare uten aa 'avslore' hvor ekstremt rike vi er i forhold til nesten alle som lever her i Zambia. Forventet levealder i Zambia er 30 aar og HIV/AIDS herjer. Chris har rene klaer og sko, en ordentlig jobb og penger i lommeboka, ikke at det betyr noe for meg, men det er noe nesten ingen har her. Alikevel tror jeg han kommer fra et fattig hjem, for han snakker om noen ting som om han ikke er helt fornoyd hjemme. Fakta er at over 70% av Zambias befolkning lever i ekstrem fattigdom. Storebroren hans har flyttet til Washington i USA i haap om et bedre liv og Chris har fortalt meg at han lengter etter ham og haaper han kommer tilbake snart, men at han ikke tror det. Den storste drommen Chris har er aa faa nok penger til aa starte et barnehjem, for han liker ikke tanken paa barn som sover paa gata. Jeg syns det var en fin drom, og da vi gikk rundt i Livingstones gater etter morkets frambudd saa ser man virkelig ogsaa at det trengs.

Da vi hadde gaatt en stund spurte Chris om jeg stolte paa ham. Jeg kjente et stikk av nervositet og saa meg diskret om etter en fluktmulighet- jeg kjenner jo tross alt ikke denne gutten! Jeg svarte at jeg trodde da det og han smilte og sa jeg var vakker. 'Aanei', tenkte jeg, 'dette blir teit'. Han fortalte meg om en mann han kjente som hadde truffet en jente fra Australia her i Livingstone. Hun hadde flyttet hjem igjen til Australia og de hadde holdt kontakten paa mail. Etter fire aar hadde hun kommet tilbake og de hadde giftet seg. Jeg spurte hvorfor han fortalte meg dette og han svarte at han gjerne ville holde kontakten med meg etter at jeg reiser. Jeg klarte ikke holde en liten latter tilbake og provde aa forklare at det ikke kom til aa fungere. Han ble veldig flau og rodmet, men fortsatte aa ose paa med komplimenter. Jaja.

Dagene gikk og paa fredag tok han meg med ut for aa danse. Jeg tror jeg aldri har grua meg saa mye til noe for, og gikk rundt hele fredagen og provde aa overbevise meg selv om at det ikke er viktig at jeg ikke er verdens beste danser, det er jo goy uansett. Klokka ble ti og han hentet meg ved porten. Det er nesten litt irriterende at han er saa sjenert, for det blir endel pinlig stillhet, selv om jeg prover saa godt jeg kan aa holde alt 'kameratslig' og enkelt. Uansett, vi kom oss opp til Fairmount, et skikkelig fint hotell som Choolwe forklarte at sossene gaar til. Synet som motte oss var utrolig- stedet var fullt av danseglade morkebrune jenter og gutter- og fyttikatta som de kan danse!
Etter at noen kalde drinker var kommet ned i magen maatte jeg dra min sjenerte date ut paa dansegulvet- jeg begynte aa lure paa om han kanskje ikke var sjenert, bare flau over aa henge med en lysebrun, men slo tanken fra meg for det er jo tross alt han som inviterer meg med..
Og etter et lite sekund paa dansegulvet var han ikke sjenert lenger gitt! Han danset veldig, veldig bra og hoppet til og med inn i midten av ringen for aa vise fram talentet sitt. Det var saa goy! Folk klappet og lo, danset og sang med paa musikken som spilte ekstremt hoyt. Da jeg gikk til 'jenterommet' fulgte flere av jentene etter og skroyt av dansinga og sa det var saaaaa hyggelig aa se lysebrune jenter som torte aa danse med dem. Jeg lo og sa at jeg gjorde saa godt jeg kunne, og de klemte paa meg og stroyk haaret mitt mens de skroyt meg opp i skyene. Derfor danset jeg hele natta og gikk veldig fornoyd i seng rundt klokka tre.

Lordagen kom sammen med den herlige sola og jeg plasket rundt i bassenget mesteparten av dagen. Da kvelden kom skulle det holdes en big braai (grillfest) paa stedet fordi en av de som jobber her skal bytte jobb. En hel gris ble spiddet paa en roterende grill og jeg tok paa meg en kjole og koste meg sammen med en haug med mennesker som hadde funnet veien til adjofesten. Des med sting i foten var der og humpet rundt paa benet. Det er enda ikke bra, men han har seg selv og takke for han bruker ikke krykkene som legen har sagt han skal. Jeg minglet med ukjente mennesker og motte paa Julian som har malaria. Utrolig at han stod oppreist, for han saa skikkelig daarlig ut. Vi pratet en god stund og tonen var god. Han tok tidlig kvelden, men rakk aa invitere meg paa lunsj dagen etter. Ribbe ble spist og jeg spiste litt for mye og smakte til og med paa grisehode.. Herlig. Rett for jeg la meg fikk jeg melding av Chris om at vi skulle motes halv ni. Jeg ble litt urolig og samtidig irritert for jeg ville vel ikke ta imot instrukser, han kunne jo spurt. Jeg svarte (innpaaslitne folk i Afrika faar meg til aa lyve mamma) at jeg ikke folte meg helt bra og at vi fikk se hva det ble til i morgen tidlig.

Den slappeste dagen i uka kom og jeg sendte melding til Chris om at det, dessverre, ikke ble noen kirketur paa meg. Jeg hadde egentlig lyst til aa gaa i kirken, for jeg vil se, men stemninga er rar sammen med Chris saa jeg orket ikke. Litt teit, jeg er enig i det. Bassenget dro meg til seg igjen og Choolwe passet paa og ville ha alle detaljene om fredagens dans, selv om jeg var klar paa at det ikke fantes noen slibrige detaljer. Min framtidige ektemann virket fornoyd og sa at jeg fikk holde meg i naerheten av ham heretter. Jeg holdt meg ikke i naerheten lenge, for Julian kom og vi spiste pizza, paa Olgas Italian Corner, som nesten var like god som pappa sin. Praten gikk smooth og han er morsomt. Han jobber som pilot og har hatt 'base' i forskjellige land i Afrika i fire aar. Han er opprinnelig fra England og mobbet meg veldig for min amerikanske aksent. Jeg slo om til norsk aksent, provde meg paa britisk, men han foretrakk den amerikanske- hmm, rart. Jeg skylder paa for mye TV-titting og kvelder med film. Men bedre med amerikansk aksent enn norsk, er det ikke?

Det er litt rart, alle her snakker engelsk og mange har engelsk som forste sprak, men allikevel har de en ekstrem afrikansk aksent som det kan vaere vanskelig aa forstaa noen ganger. Eller, engelsk er det offisielle spraaket, men de fleste bruker stammespraaket sitt. Men ordforraadet er daarlig paa noen av spraakene, saa de fleste blander inn engelsk. Jeg har laert meg noen faa fraser paa Tonga. Tonga er en av de storste etniske gruppene og i Makumba village, som jeg var i en uke, snakket tonga og hadde tonga-tradisjoner. For eksempel kan mennene ha saa mange koner de bare orker. Og det sies at tongamenn kan ha mange, for de er visst best i verden i ja-du-vet- i folge dem selv.

Mwabuka buti - god morgen. Man maa klappe slapt i hendene samtidig for aa vise respekt. For man starter klappinga maa man ta personen i haanda, men ikke hardt saann som vi gjor hjemme, det er mer som en slapp klem med haanda. Man gjor det med ALLE hele tida.
Kabutu- godt. Man svarer dette naar noen sier god morgen. Saa maa man si muabuka buti igjen og personen svarer kabuthu. Viktig at man klapper i hendene for hvis ikke er man veldig frekk.
Tualumba- takk. Er man yngre enn den man takker maa man neie og knele hvis man gir dem noe. Respekten de har for eldre mennesker er enorm, og hvis en yngre person spor om noe maa han boye ryggen og liksom gjore seg lavere enn den de snakker til.
Tuainka- direkte oversatt betyr det; jeg har gaatt, men de bruker det sammen med tualumba naar de forlater et rom.
Nkoko- landsbykylling.

God mandag!

Jeg skal gifte meg..

..med Choolwe. En vakker dag.

Gud, som jeg elsker Afrika!

For en helg!
Fredag: Youth Day i Zambia. Som den flinke jenta jeg er marsjerte jeg i tog sammen med Response Network og en av kvinnegruppene deres, Kubala girls. (Oversatt fra tonga betyr det lesende jenter) Jeg var den eneste lysebrune i toget, men bortsett fra noen brede smil og unger som lop bort og tok paa haaret mitt saa var det en fryd aa faa vaere med. Alle danset og sang og det var straalende solskinn. Jeg danset og klappet med saa godt jeg kunne, til de unge jentene jeg marsjerte med sin store glede. De lo og spokte og laerte meg sangene og vi hadde det saa goy, selv om jeg svettet bort naermere tre kilo! Det var da jeg skulle kjope vann det ble litt ubehagelig aa vaere lysebrun. Jeg fikk beskjed av en av jentene jeg marsjerte med at det kostet 500kwacha for en flaske. Jeg hadde 2000kwacha og ville kjope fire flasker. Men borte ved vannboden fikk jeg streng beskjed om at det kostet 2000kwacha for en flaske. Jeg svarte lattermildt at det var tull og forklarte rolig at jeg visste at det kostet 500kwacha for èn og at jeg gjerne ville ha fire. Den unge jenta, hu kan ikke ha vaert mer enn ti aar, kikket opp paa meg og sa t-y-d-e-l-i-g: for deg, 2000kwacha for èn. Jeg snudde om paa haelen og gikk, uten vann og med en veldig rar folelse i magen. Den kvelden spiste jeg middag paa en restaurant kalt VJs og der traff jeg Chris som tilbydde seg aa vise meg Marumba marked som ligger litt utenfor byen. Jeg takket ja og vi avtalte aa motes lordag klokka to. Kvelden ble tilbrakt ved bassenget i solnedgangen og jeg begynner aa bli veldig fornoyd med brunfargen og den stadig lysere manken.

Lordag: Paa stedet jeg bor paa naa ligger det et hus inne paa samme omraade som tilhorer African Impact. African Impact er en organisasjon det koster sykt mye penger aa jobbe "frivillig" for og det bor ca 20 mennesker i dette huset naa. De har ikke vaert saerlig hyggelige, men de holder seg stort sett for seg selv saa det har ikke vaert noen problemer. Men paa lordag dukket en mann ved navn Desert opp. Han fikser bilene for Response Network og jeg har truffet han paa kontoret tidligere. Han er opprinnelig fra England, men har bodd her i Livingstone saa lenge han kan huske. Han har mye aa fortelle og det sykeste han har fortalt er at han for mange aar siden krasjet med en elefant. Elefanten dode paa stedet. Bilen ble totalvrak. Men Des, han gikk fra ulykken uten storre skader enn sjokk. Han fikser ogsaa bilene for African Impact og han er god venn av lederne der. Rundt ett kom han og en gjeng bort til med ved bassengkanten og spurte om jeg ville vaere med paa en braai (grilling paa afrikaans) ute ved et naturlig badebasseng med utsikt over vic falls. Jeg folte meg fristet og spurte om de kunne vente til jeg hadde sagt fra til Chris om at jeg ikke kunne bli med til markedet alikevel. Saa da gikk jeg bort til VJs for jeg visste Chris var paa jobb. Jeg forklarte dobbelbookingen og vi avtalte nytt forsok sondag klokka ti. Des(35aar), Jay(26aar), Jess(20aar), Laura(18aar), Nick(26aar), Katie(19aar), hundene Baileys(aner ikke) og Sesco(9mnd) og jeg(21aar) gikk deretter til Shoprite og kjopte grillmat og godt drikke. Jeg gledet meg og var glad for at jeg skulle tilbringe ettermiddagen i vann i stedet for paa et svett marked. Vi ankom stedet som ligger rett ved vic falls etter en humpete kjoretur paa lasteplanet og klatret ned langs elva og ut mot dette naturlige bassenget. Det var saa vakkert! Ingen mennesker, helt klart vann, beroligende lyder fra bekken og da vi gikk mot kanten ble vi mott av en utrolig utsikt. (det overste bildet) Vi grillet og badet i fire lange timer og jeg begynte aa bli litt engstelig for kjoreturen hjem. Guttene drakk opp to og en halv flaske med sprit og vi fire jentene tok det rolig- vi skulle tross alt klatre opp igjen etterpaa. Jeg spurte Des, taktiskt, om jeg kunne provekjore bilen tilbake til byen. Jeg forklarte at jeg aldri hadde kjort bil med girspaken og rattet paa feil side for, og lurte paa hvordan det foltes aa kjore paa feil side av veien. Des syntes det var en god idè aa la meg prove og Laura klappet meg paa ryggen og hvisket takk. Jeg var lettet og glad paa det vakreste stedet jeg noengang har vaert paa. Jeg spiste mer kjott og matet hundene med restene da guttene begynte paa en hoppekonkurranse fra fjellsiden. Hadde det vaert mine gode venner hadde jeg provd aa foreslaa en mindre farlig lek, siden det tok dem fem forsok aa komme opp til det store 'bassenget' og siden de tross alt maatte klatre langs en fjellvegg for saa aa hoppe laaaangt ut for aa ikke treffe steinene paa grunna. Jay ga opp etter forste klatreforsok og jeg har aldri mott noen som klager saa mye for. Det virket som han ble mer og mer redd for hver drink og han skvatt til annenhvert sekund i vannet fordi 'noe kloyp meg!' eller 'disse steinene er skarpe!'. Nick hoppet flere ganger og plasket rundt i vannet som en lykkelig unge.
Da Des skulle prove fikk han alles oppmerksomhet for han kjempet hardt med aa holde seg fast i klatreveggen. Jeg syntes det hele var god underholdning og tenkte ikke paa hvor farlig det kunne vaere lenger. For han falt bakover. Han landet paa grunna og svomte fort bort til land hvor han undersokte kroppen for skader. Jentene begynte aa bli lei og spurte om vi ikke kunne reise tilbake snart. Stemningen ble brutt av Jay som naermest hylte da han saa foten til Des- full av blod! Jeg tenkte at han overdreiv og svomte ikke bort for aa se. Jay og Des begynte aa dra seg oppover vekk fra bassenget og Nick ropte etter dem og lurte paa hva de dreiv med. Jay svarte, graatkvalt- jeg tuller ikke, at han maatte faa Des til sykehuset for han hadde et stort hull i foten. Panikken spredte seg hos alle og vi pakket sammen i en fart og Jess kastet bilnokklene til Jay. Jeg ytret min mening om at det var en daarlig idè aa la han kjore fordi han var saa full, uten respons. Vi klatrer oppover mot bilen igjen og det begynte aa bli morkt. Paa toppen av det hele husket ikke Des og Jay (de eneste som hadde vaert der for) hvor bilen var saa vi vandret rundt i skumringen uten helt aa vite hvilken vei vi skulle gaa. Laura var tydelig nervos og sa gjentatte ganger at dette var et mareritt. Jeg skal ikke skryte av at jeg var saa hoy i hatten selv, det virket tross alt som om vi hadde gaatt oss vill i skogen i Afrika- det er tross alt ville dyr der. Jeg banet meg vei mot Des, som blodde noe voldsomt, og bandt bikinien min rundt leggen hans for aa prove aa stoppe blodningen litt. Han mumlet at det ikke var nodvendig, men jeg insisterte og det virket som han fikk ny energi og husket hvilken retning bilen var i. For andre gang i Afrika takket jeg hoyere makter og vi begynte aa klatre opp til bilen. Det var naa blitt bekmorkt og jeg kom paa at det var jeg som skulle kjore og ropte til Jay at vi kun ventet paa ham og bilnoklene. Han blei supersur, sjanglet ut i elva og kastet grillen avgaarde. Jeg tok hintet og gikk i forveien opp til de andre som var kommet til bilen. Vi vasket hullet til Des mens vi ventet paa Jay og da han omsider kom gikk han sjanglende mot forersetet og provde aa laase opp bilen. Des naermest lop mot han og forklarte at det var jeg som skulle kjore, og etter en bitteliten slosskamp satte jeg meg inn i forersetet og kjorte den humpete veien inn til Livingstone. Dere som har kjort med meg for vet at jeg ikke er verdens mest forsiktige sjaafor, og det var vanskelig aa ikke treffe alle hullene i veien. Des masa veldig om at vi maatte slippe av hundene hans for vi reiste til doktoren. Jeg ville gjerne at vi skulle kjore til sykehuset, men jeg kunne jo ikke veien, saa det ble hundene forst. Videre kjorte vi til doktorens hus, men huset var bekmorkt og jeg provde aa faa guttene inn i bilen igjen for aa kjore til sykehuset i stedet for. Paa dette tidspunktet var Des sin fot dekket av blod og Jay var ekstremt aggressiv og klaget paa kjoringa mi. Heldigvis var Des fornuftig nok til aa la meg kjore videre, og Jay maatte hoppe paa lasteplanet nok en gang. Vi kom ikke langt for akkurat da jeg kjorte ut av oppkjorselen dukket bilen til doktoren opp. For tredje gang takket jeg hoyere makter og Des hoppet ut av bilen og humpet mot doktoren. Jeg ropte at han fikk ta en taxi tilbake og kjorte avgaarde med bilen. Med en gang vi ankom Livingstone Backpackers ble jeg fyllt av en varm folelse om at dette var utrolig. Jeg lempet av jentene og tuslet mot baren og min kjaere Choolwe. Han spurte med et bekymret uttrykk hvorfor jeg ikke hadde svart paa melding (vi har en avtale om at hvis jeg ikke er tilbake paa Livingstone Backpackers til syv saa skal han etterlyse meg- klokka var naa halv ni). Jeg fortalte om kvelden og Jay kom bort og klappet meg paa ryggen mens han takket meg og sa at han syns kjoringa var bra. Jeg maatte le og var overlykkelig for aa kunne levere fra meg bilnokklene uten mer styr. Jay kjorte til doktoren for aa hente Des og de kom tilbake en halv time seinere. Des med aatte sting i hoyre fot. De avsluttet kvelden med en tur paa byen, jeg avsluttet med et bad i bassenget.
- T.I.A, sa Choolwe og lo. (- This is Africa.)

Sondag: Jeg vaaknet tidlig og motte Chris klokka ti. Jeg var glad da han foreslo aa ta en tur i kirken hans i stedet for aa gaa til markedet for det var saa utrolig varmt. Pluss at jeg har hatt lyst til aa se hvordan kirken er her. Jeg fikk mer enn jeg hadde forventet. Presten skreik inn i mikrofonen og ba folk komme opp ved scenen for aa faa renselse av Gud. Han ristet hodene deres og folk falt i gulvet. Det var utrolig intenst og Chris satt med hendene i vaeret nesten hele tida. Jeg folte meg en smule utilpass, men det var veldig goy aa faa komme og se. Etter en droy time i kirken gikk vi til Makuni park og spiste kjeks og not litt skygge. Klokka ble to og jeg skulle mote Tore fra Kirkens Nodhjelp for lunsj. Jeg tuslet mot motestedet og da han kom kjorte vi ut av byen mot en lodge som heter No Name. Maten var kjempegod og stedet er eid av et tysk par og det var gammeldags og stilig der. Etter lunsj kjorte vi til Waterfront i Livingstone og skulle spise is, men kelneren forklarte at det ikke kom is for paa mandag. Da ble det iskald drikke i stedet for og telefonen til Tore ringte og vi reiste for aa mote noen andre nordmenn paa en lokal pub. Tore kjenner forresten Terje Haukedal. Saa hvis du leser Irene eller Terje- jeg skulle hilse fra Tore fra Kragero som spilte i Bruse Broylers(eller noe saant). Igjen- liten verden.., men saa ulik alt hjemme.

Mine tre konger i paradis

Blitz er alltid like lekkert! Dette er Loron fra Belgia. Kjempehyggelig gutt som har reist i mange land i Afrika siden september. Rett etter dette bildet ble tatt i går kveld måtte han løpe for å rekke bussen til Lusaka. Fra Lusaka flyr han hjem til Belgia i dag.

Oliver fra Tyskland, atrig skrue. Han har aleine syklet fra nord-Afrika og skal helt ned til bunnen. Noe av det første han sa til meg var at jeg liknet veldig på kjæresten hans og han viste meg bilder og ja, min tvilling er i Tyskland. Han syklet videre til Botswana på mandag.

Dette er Do fra Korea. Kjempemorsom og jeg skjønner nesten aldri hva han sier på første forsøk, hans aksent er veldig asiatisk. Han var den som snakket seg inn i vic falls og i går fikk Loron og jeg vite at han i går morges reiste ifra regninga på Livingstone Backpackers. Herlig.

Makumba village

Dette er Kalvin. Han vil gifte seg med meg, men jeg har pent forklart at han, dessverre, er for ung. Kun atten år. Han har en drøm om å bli pilot, og har flyttet til Lusaka (hovedstaden i Zambia) for å få seg utdannelse.

Dette er Joe på ni måneder. Jeg ville ta ham med hjem, men mamman hans Brenda sa nei.

Dette er presten i Makumba. Han har lært meg masse om bibelen og om livet. Han prøvde å frelse meg, men fant fort ut at det ikke gikk. Han fortalte mange historier om hvordan det var før sannheten som han kaller den, bibelen, kom til Afrika. Man kunne se bilder på himmelen før bibelen kom. Bilder som viste om det ble gode tider for avlingene, eller dårlige. Men da den hvite mann kom med bibelen var det ikke noe mysterium lenger hvem som skapte disse bildene, og da sluttet de å vise seg. Han lærte meg også at det ikke finnes hvite eller svarte mennesker i verden. Han pekte på himmelen og sa at han ikke så ut som natten. Jeg nikket og var enig. Han åpnet bibelen og pekte på det hvite arket og spurte om jeg var lik den fargen. Jeg så ned på armen min og svarte nei. Vi er kun forskjellige nyanser av brun. Jeg måtte le og sa at da var jeg superlysebrun. Han lo godt og sa at det var riktig, jeg var superlysebrun. Videre sa han at vi er alle skapt av de samme åtte menneskene. Og der begynte bibelhistoriene. Om Noah og hans kone og deres barn med ektefeller. Så gjorde Gud noe som forvirret dem, han ga dem forskjellige språk så de ikke kunne forstå hverandre lenger. Så da gikk de to og to til hvert sitt kontinent og tilpasset seg været og andre ting, derfor endret utseendet seg. Han fortalte sinnsykt mange bibelhistorier, og jeg har klart å skrive alle ned i dagboka, men har den ikke med meg nå så skal oppdatere dette innlegget seinere :)

Hva gjør du hvis du møter et farlig dyr?

Da jeg campet i Okavango Deltaen i Botswana hadde vi med oss noen herlige unge gutter som guidet oss gjennom dette merkelige landskapet. De hadde alle spesielle navn som Galaxy, Obama, Action, Jackson og flere som jeg ikke kommer på akkurat nå. Uansett- kunnskapen de hadde om deltaen var utrolig. De lærte oss mange ting og da vi gikk på jakt etter dyr måtte vi gå en og en etter hverandre i grupper på fem uten å lage en eneste lyd. Det eneste du kunne høre var fuglekvitter i det fjerne og glosene Hole! Poo! Watch out- thornes on the right. Etter ca tjue minutters leiting hvisket en på gruppa mi: Hva gjør vi hvis vi møter et dyr?
- Ikke tenk på det, de er for langt unna, svarte guiden vår.
- Men, hva hvis vi kommer for nærme? spurte han igjen og vi andre begynte å bli nervøse også. Vi hadde kun sett ville dyr fra bilen og nå gikk vi midt ute i bushen uten noen form for beskyttelse. Guiden stoppet i skyggen av et tre og startet å forklare.

1. Elefant: Løp for livet. Men løp sikk sakk for elefanter har veldig dårlig syn. Finn den største busken i nærheten og stup inn og gjem deg godt. Vent leeeenge før du går ut igjen.

2. Løve: Ikke rør en muskel. Unngå øyekontakt. Selv om babyløvene kommer og slikker deg på tærne, ikke rør deg. Ikke pust. Vent til de går vekk, da kan du sakte bevege deg i motsatt retning.

3. Bøffel: Løp mot et tre så fort som overhodet mulig og klatre opp i det. Viktig: Løp rundt treet slik at bøffelen løper på treet og blir svimmel. Og så, mens dyret er forvirret klatrer du opp så høyt du kan i treet. Vent på hjelp.

4. Leopard: Ikke søk øyekontakt. Siden de vanligvis er oppe i trær, hvis du ser opp og får øyekontakt med en leopard vil den komme ned og klore av deg ansiktet, og hvis du er heldig; kun toppen av hodet ditt med deres dødsklør. Lat som du ikke har sett dyret og gå videre.

Vi så sebra, en haug med edderkopper, flodhester, springbok, flodhester og elefanter, men jeg har heldigvis ikke behøvd å bruke noen av overlevelsesteknikkene.. - enda..

En siste ting..
Jeg setter veldig pris på kommentarene fra dere som leser!(",) ..selv om jeg ikke svarer..

(",)

Eventyrlige Vic Falls

I går var jeg ved Victoria Falls igjen, men denne gangen på en helt annen måte. Do fra Korea, som jeg traff påLivingstone Backpackers (les innlegget under) har vært her i Livingstone i tre uker,uten enda å ha vært ved Vic Falls. Så, jeg drog han med meg i går. Han hadde hørt at man kan komme inn gratis ved å gå gjennom et av de veldig fancy hotellene som ligger ved fallene. Jeg tenkte at det var en god idè siden det er ganske dyrt, 20dollar, å komme inn. Så, vi tok taxi til dette hotellet og prøvde å se naturlige ut sammen med alle disse rike hotellgjestene. Ikke like lett kanskje for hans utseende er veldig 'backpacker' og jeg hadde ikke akkurat på meg finstasen. Jeg ble plutselig ganske nervøs, skulle vi juge? Unnskyld mamma og pappa. Da vi satt i taxien hadde vi blitt enige om at han skulle ta seg av snakkinga hvis det ble noen problemer. Og først virket det som om vi skulle klare å komme oss til inngangen uten problemer. De ansatte hilste pent og vi nikket forsiktig tilbake mens vi prøvde å nærme oss inngangen til fallene som om vi hadde vært der tusen gangen før og virkelig visste hvordan prosedyren var. De to vaktene ved inngangen til Vic falls smilte og sa god morgen. Vi smilte tilbake og Do startet snakkinga. De spurte etter romkortet og Do forklarte at vår ene romkamerat var i byen en tur så han hadde lagt kortet i resepsjonen for at han kunne komme inn på rommet igjen når han ville.
- Your roomnumber?
- 2208.
- Are you sure?
- I cant be 100% sure, svarte Do.
- Miss? Den mannlige vakten borret øynene i meg.
- We just arrived today, I dont remember the roomnumber sir, svarte jeg.
- Aha.
Stillhet. Lenge. Do begynte å forklare igjen at grunnen til at vi ikke hadde romkortet var at vi var tre på rommet. Vaktene lo og sa at man kan få flere romkort. Stillhet igjen. Det kom to andre gjester og vaktene spurte om vi kunne gå til siden og vente. Jeg hvisket til Do at vi burde gi opp og gå, men han sa han hadde alt under kontroll. Jeg tørket svetten av pannen og tok på meg solbrillene for å unngå øyekontakt. De to andre gjestene viste romkortet og slapp gjennom porten. Så henvendte den mannlige vakten seg til oss igjen og spurte om vi sammen kunne gå og hente romkortet fra resepsjonen. Jeg sa at det ikke var nødvendig og at vi kunne gå og hente det selv.
- How much do you need? avbrøt Do og smilte til vaktene. De lo og ba oss komme inn i vaktrommet. Jeg svettet enda mer.
- 100 000 kwacha, sa den kvinnelige vakten.
- Way to much! We can give you 25 000 each, svarte Do. (100 000kwacha er ca 120 norske kroner) Jeg prøvde å se så rolig ut som mulig og den mannlige vakten smilte til meg og sa: Miss? Are you really staying in this hotel?
- Yes, we are. But we arrived today so I dont remember the roomnumber, svarte jeg.
- Ok, 50 000kwacha, sa vaktene nesten i kor og vi tok opp 25 000 hver og tuslet gjennom porten. Do startet å skrattle og jeg tørket på nytt svetten fra panna.
- Natural born liar, sa han etter en stund og klappet meg på ryggen.
Jeg følte meg ikke særlig bra, var dette korrupsjon?

Vell inne og klissvåte etter å ha utforsket fallene i to timer så jeg plutselig et kjent fjes blant alle turistene. Tromsø-Mari fra sommerferie på Bømlo!
- Er det mulig!? sa jeg høyt og brøyt ut i latter.
Disse to hendelsene, den sleipe måten å komme seg inn i vic falls på og møtet med Mari, fikk meg til å tenke på hvor liten verden egentlig er, men også hvor store forskjellene kan være.

Etter fire dager ned regn kom endelig sola og tørket bort hjemlengselen og ga meg nye, herlige venner.
Dette skjedde: Etter en noe heftig natt sjekket jeg ut av Jollyboys. Jeg delte rom med tre kinesere, en mann fra Australia og tre svenske jenter. Rundt midnatt braste de svenske jentene inn gjennom døra. De var overstadig berusa og jeg gryntet av tanken på at det tross alt var fredag og halvparten av gjestene var på druen, så jeg kunne ikke akkurat klage. De snakket om alle de 'innmari snygga pojkarna' som skulle bade i bassenget med dem og jeg måtte le. Etter omkledning til badedrakt løp de fnisende ut av døra igjen og det ble stille.
Jeg sovnet fort og våknet ikke før døra åpnet seg med et ekstremt brak rundt halv fem. Inn seilte to personer med den ene svenske jenta mellom seg.
- Å, guri malla, hva skjer nå?, tenkte jeg lettere irritert. Jeg kom fort på bedre tanker for den svenske jenta så virkelig dårlig ut (heretter nr1). Jeg stod opp og oppdaget at de to andre svenske jentene lå og snorket i hver sin seng. Nr 1 ropte 'Sofie! Sofie! Jeg tror jeg har malaria altså!' og jeg rakte henne vannflaska mi og ba henne drikke. Hun var så ute at hun ikke kunne holde flaska og øynene hennes himla bakover og knærne hennes svikta. Den ene som holdt henne oppe sa at han trodde kanskje hun var syk og jeg svarte at det trodde jeg også. De to andre svenske jentene våknet, men ble i sengene og snudde seg rundt mot veggen for å sove videre- til min store forskrekkelse. Kunne de ikke se at vennina deres var skikkelig dårlig? Hu var gjennomsvett og kritthvit i fjeset og to voksne mennesker måtte holde henne oppe. Jeg ba henne igjen om å drikke litt vann og så tok jeg det våte håret hennes vekk fra ansiktet. Hun var kokende varm. Jeg begynte å tenke at det kanskje kunne være malaria, men at å anta at det var malaria ville være dumt hvis hu egentlig bare var superfull. Hu begynte å mumle noe, men en blanding av min ekstreme trøtthet, hennes svimlende oppførsel og det faktum at jeg ikke er supergod i svensk gjorde at jeg ikke forstod. Den ene som holdt henne oppe begynte å bli utålmodig og spurte hvilken seng som var hennes. Jeg pekte og han nærmest slang henne ned på senga og de gikk mot døra mens de spurte om det var greit at de gikk. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre så jeg svarte ikke. De gikk og nr 1 kikket opp på meg med store øyne og sa at hu frøys. Jeg prøvde å forklare at hu kanskje burde skifte til noen tørre klær og legge seg til å sove, men hu forstod ikke og satt og gynget på sengekanten. Jeg ba en liten bønn om at hun ikke hadde malaria og på det lille sekundet da jeg satt håret mitt i en hestehale drakk nr1 opp vannet og sa at hu følte seg bedre.
- Det er bra, svarte jeg og spurte om hu hadde vondt noe sted eller om det var noe jeg kunne gjøre. Hun så ut som et spøkelse og smilte til meg og sa takk på engelsk før hun la seg ned i senga. Den australske mannen spurte plutselig irritert om vi ikke kunne gå og snakke på utsida. Jeg så forvirret på ham, men det satte fart på nr1. Hu reiste seg brått opp av senga igjen og spurte med gråtkvalt stemme om han ikke kunne se at hu var dårlig. Han holdt kjeft, men nr1 hadde reist seg for brått og knelte på gulvet mens hun støttet seg på senga. 'Dette er inte bra' sa hun med tårer i øynene og jeg støttet henne opp i senga igjen og sa at det kom til å gå bra bare hu fikk litt søvn. Tilbake under soveposen min hadde jeg vanskeligheter med å sove og da sola stod opp ca en time etter dramaet var ferdig begynte lydene fra doen å trenge inn i rommet. Brekningslyder fra doene- da foretrekker jeg heller hanegal takk! Så jeg stod opp, sjekket ut og tuslet med den store sekken min ned til Livingstone Backpackers i håp om et annet lydbilde enn 'dagen derpå'.
Og det fikk jeg! Herremin, hvorfor gikk jeg ikke bare dit med en gang? Den første som møtte meg var Loron, en 21år gammel gutt fra Belgia. Han spurte om jeg ville spille en runde biljard og siden jeg ikke hadde stort annet å gjøre ble det noen runder med biljard- og jeg spiller faktisk ikke så værst! Litt utpå dagen kom Oliver fra Tyskland og spilte sammen med oss. Sola kom fram og vi badet i bassenget. Så kom Do fra Korea og vi spilte mer biljard. De tre guttene har hengt sammen på Livingstone Backpackers i fem dager og er de eneste gjestene der.
Pluss meg nå da. Vi er på en måte tre konger og en dronning i vårt eget lille paradis uten brekningslyder og fulle svensker.

http://www.livingstonebackpackers.com/

Makumba village