Eventyrlige Vic Falls

I går var jeg ved Victoria Falls igjen, men denne gangen på en helt annen måte. Do fra Korea, som jeg traff påLivingstone Backpackers (les innlegget under) har vært her i Livingstone i tre uker,uten enda å ha vært ved Vic Falls. Så, jeg drog han med meg i går. Han hadde hørt at man kan komme inn gratis ved å gå gjennom et av de veldig fancy hotellene som ligger ved fallene. Jeg tenkte at det var en god idè siden det er ganske dyrt, 20dollar, å komme inn. Så, vi tok taxi til dette hotellet og prøvde å se naturlige ut sammen med alle disse rike hotellgjestene. Ikke like lett kanskje for hans utseende er veldig 'backpacker' og jeg hadde ikke akkurat på meg finstasen. Jeg ble plutselig ganske nervøs, skulle vi juge? Unnskyld mamma og pappa. Da vi satt i taxien hadde vi blitt enige om at han skulle ta seg av snakkinga hvis det ble noen problemer. Og først virket det som om vi skulle klare å komme oss til inngangen uten problemer. De ansatte hilste pent og vi nikket forsiktig tilbake mens vi prøvde å nærme oss inngangen til fallene som om vi hadde vært der tusen gangen før og virkelig visste hvordan prosedyren var. De to vaktene ved inngangen til Vic falls smilte og sa god morgen. Vi smilte tilbake og Do startet snakkinga. De spurte etter romkortet og Do forklarte at vår ene romkamerat var i byen en tur så han hadde lagt kortet i resepsjonen for at han kunne komme inn på rommet igjen når han ville.
- Your roomnumber?
- 2208.
- Are you sure?
- I cant be 100% sure, svarte Do.
- Miss? Den mannlige vakten borret øynene i meg.
- We just arrived today, I dont remember the roomnumber sir, svarte jeg.
- Aha.
Stillhet. Lenge. Do begynte å forklare igjen at grunnen til at vi ikke hadde romkortet var at vi var tre på rommet. Vaktene lo og sa at man kan få flere romkort. Stillhet igjen. Det kom to andre gjester og vaktene spurte om vi kunne gå til siden og vente. Jeg hvisket til Do at vi burde gi opp og gå, men han sa han hadde alt under kontroll. Jeg tørket svetten av pannen og tok på meg solbrillene for å unngå øyekontakt. De to andre gjestene viste romkortet og slapp gjennom porten. Så henvendte den mannlige vakten seg til oss igjen og spurte om vi sammen kunne gå og hente romkortet fra resepsjonen. Jeg sa at det ikke var nødvendig og at vi kunne gå og hente det selv.
- How much do you need? avbrøt Do og smilte til vaktene. De lo og ba oss komme inn i vaktrommet. Jeg svettet enda mer.
- 100 000 kwacha, sa den kvinnelige vakten.
- Way to much! We can give you 25 000 each, svarte Do. (100 000kwacha er ca 120 norske kroner) Jeg prøvde å se så rolig ut som mulig og den mannlige vakten smilte til meg og sa: Miss? Are you really staying in this hotel?
- Yes, we are. But we arrived today so I dont remember the roomnumber, svarte jeg.
- Ok, 50 000kwacha, sa vaktene nesten i kor og vi tok opp 25 000 hver og tuslet gjennom porten. Do startet å skrattle og jeg tørket på nytt svetten fra panna.
- Natural born liar, sa han etter en stund og klappet meg på ryggen.
Jeg følte meg ikke særlig bra, var dette korrupsjon?

Vell inne og klissvåte etter å ha utforsket fallene i to timer så jeg plutselig et kjent fjes blant alle turistene. Tromsø-Mari fra sommerferie på Bømlo!
- Er det mulig!? sa jeg høyt og brøyt ut i latter.
Disse to hendelsene, den sleipe måten å komme seg inn i vic falls på og møtet med Mari, fikk meg til å tenke på hvor liten verden egentlig er, men også hvor store forskjellene kan være.