Dette er sannsynligvis best egnet for min private dagbok, og bare å skrive den setningen burde være nok til å stoppe meg selv, men så er det en liten del som vil dele det jeg tenker. For kanskje det er interessant for noen. Jeg tenker på dette når jeg sitter på buss, handler på markedet, vandrer på støvete gater, snakker med andre som reiser. Når jeg snakker med lokale. Når jeg ser solnedgang og soloppgang- det absolutt vakreste i verden. Når jeg er her. De som kjenner meg vet at jeg av og til tenker litt for mye, jeg kan bli opplsukt i mine egne tankeprosesser og være fastlåst i negative tanker, uten å se flere sider. På reise er det enda mer tid, mer alenetid som gjør både godt og vondt for sjelen min. Mer tid til å tenke på at livet er hva jeg gjør det til, det blir ikke noe mer enn dette. Jeg velger derfor å utforske verden, men sammen med alle dere andre. Med drømmerne og realistene, skeptikerne og de alternative. De positive og de negative, de fleste er litt av begge deler. De som er blinde og de som har åpent sinn. Og vi trenger hverandre for å se bedre, utvide horisontene våre og se mer, annerledes, tilbake og fremover.  Jeg vandrer med de som tror på noe, på seg selv og andre. De som tror på oss. Også de som tror på bedre tider, på andre tider, andre ting. De som er modige og de som er forsiktige. De som drømmer om det som har vært og det som kommer. De som håper og de som tror de er håpløse. De som lengter og ønsker mening. Jeg har litt av dem alle sammen i meg og jeg forsøker å tilpasse meg og bruke den egenskapen som egner seg best. Det viktigste jeg har med meg er kjærlighet, jeg vet det er klisje, men jeg glemmer det så lett. Den er hjemme også, men om jeg sammenlikner er det ikke det samme. Her får jeg perspektiv og mulighet til å se mer av den, den blir mer enn en følelse, mer enn en handling. Den kjærligheten som er altoppslukende og dominerer meg som person, det blir tydeligere for meg når jeg er langt hjemmefra. Jeg forsøker å vandre med åpent hjerte, uten å være naiv. Med et hjerte som er sårbart og fullt av reaksjoner når jeg føler og tenker og ser. Verden jeg ser er vakker, men urettferdig. Det er trist og mørkt mange steder, men allikevel full av lys og glede. Så fargerik at øynene mine myser og får rynker som er dype. Strekene er hvite når jeg ikke myser lenger. Solen kjærtegner meg, gjør meg myk og glad. Regnet kjøler meg ned og minner meg om våte kyss fra en fjern elsker. Jeg deler brød med de andre på bussen, får kjeks og latter tilbake. Gjør jeg dette på bussen i Oslo, de vil peke, det er en rar kvinne som sitter der. Men om jeg tror på kjærlighet som nestekjærlighet, og at alt imellom er kjærlige handlinger, så føles det riktig og bra. Vi lengter etter å kjenne på følelsen av å være ønsket. Å bli sett. Nestekjærligheten kan virke fraværende, men den gjemmer seg i usikre, redde og forvirrede mennesker som ofte også har dårlig tid. Men like sikkert som verdighet, en iboende egenskap som ikke kan fratas noe menneske, uansett hvor mye du prøver, så er den der. Aksepter at den er tilstede og ta følelsen frem så ofte som mulig. Jeg tror det gjør meg til et bedre menneske å kjenne etter. 

Jeg tenker på vinter i Oslo. Jeg pleide å lene meg nærme mennesker på bussen, jeg vet det er veldig rart. Ikke for nærme, holdt meg innenfor komfortsonen. Jeg pleide å smile også, spesielt til de som ikke smilte tilbake. Alltid smile og spørre om det er ledig i setet ved siden av. Det er jo så innmari enkelt. Ikke særlig krevende verken mentalt eller fysisk. Jeg forsøker å være flink til det. Smil til mennesker. Si takk. Vær snill og hjelpsom. Tilgi og vær tålmodig. Mot andre, og mot deg selv. Man får ikke alltid smil tilbake, men jeg ønsker dem en god dag inni meg og håper at de ikke opplever for mye motstand i livet. Jeg tror ikke at kjærlighet kun eksisterer i en relasjon mellom to eller flere mennesker, jeg har kjærlighet for meg selv også. Tross alt er jeg den viktigste personen i mitt liv. Og livet har jeg bare en gang, og det kan bli akkurat som jeg gjør det til.

Etter fjellturen reiste brannmannen, Alexandra og jeg til Blantyre i Malawi. Etter tre timer i sivilisasjonen ble Alexandra syk og jeg tvang henne til å oppsøke lege. Hun lå deretter tre netter på sykehus. Det var interessant. Jeg ble raskt utnevnt som hennes guardian, og det ble stor frustrasjon da jeg ikke kunne nok om hennes personlige opplysninger til å kunne fylle ut diverse skjemaer. Jeg forsøkte å forklare at vi er venner, men at det er et ferskt vennskap og at jeg derfor blant annet ikke kjenner adresse eller tidligere sykdommer. Jeg ble møtt med oppgitte sukk og beskjed om at en guardian skal vite dette. Jeg lo og fortalte at vi er backpackere og at hun ikke har noen andre så det kun var meg tilgjengelig. Javel, sa damen, jeg fikk duge. De forventet at jeg skulle være der hele tiden og henvendte seg til meg i stedet for til Alexandra. De spurte etter meg når jeg ikke var der og sa "det var på tide" hver gang jeg kom. Alexandra var rufsete og svak, ekstremt dehydrert og sliten. Etter en stund på legevakta kom det en blid og nydelig sykepleier som la inn veneflon og hang opp Ringer. Deretter ventet vi lenge. Veldig lenge. Jeg ble sulten og gikk til butikken. Bak meg ropte plutselig den snille sykepleieren navnet mitt. Hun var ferdig på jobb og ville slå følge. Jeg fortalte at vi fremdeles ventet på lege. Hun lo kort og sa at vi måtte beregne noen dager på sykehuset. Jeg tenkte at hun tullet, men så tok hun meg i hånda og sa at hun kom til å bli innlagt. Jeg ble oppgitt, hvorfor hadde ingen sagt dette til oss i ventetiden? Jeg handlet mat til meg selv og kjærlighet på pinne til Alexandra, det eneste hun orket. Vi ventet enda litt til før mannen på bildet kom og kjørte henne i rullestol til et rom hun skulle dele med en annen dame. Her ventet vi mange timer igjen på sykepleier og lege. Klokken ble over ti på kvelden da legen kom og konstanterte at det verken var malaria eller ebola og ønsket henne uten videre en god natt.

Dag to bestod av mer venting. Ingen medisiner ble gikk. Ingen undersøkelser ble gjort. Ingen lege og ingen sykepleier var innom. Dagen tikket seg avgårde med filmer på mr mac for Alexandra som var lenket til sykesengen. Jeg var ofte innom, men det er en merkelig følelse å bli møtt av sykepleiere som sitter med bena på bordet. De ser ikke engang opp på meg når jeg stiller spørsmål. De spør hvor jeg har vært og hvorfor jeg ikke passer på da jeg tross alt er hennes guardian. Jeg smiler og ler. De tar bena ned fra bordet for jeg kan nok være litt masete da jeg selv er sykepleier og undret meg over hvorfor det ikke ble gjort noe. Har de forresten yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere i Malawi? Jeg er helt sjokkert. De som vasker og gir ut mat er ekstremt hyggelige. Sykepleierne var frekke og så treige. Alexandra ba om vann, vi ventet tre timer!! Tre timer! Jeg spurte etter det vannet minst fire ganger i timer og da det endelig kom var det kokvarmt. Jeg gikk tilbake med det og fikk begrunnelsen om at kjøkkenet måtte koke det for at det ikke skulle være bakterier, sykepleieren la til den høflige kommentaren om at "det måtte jeg da vite". Dag tre: ny lege på jobb. Han var sjokkert og flau over sine kollegaer. Han så til Alexandra på morningen rundt klokka ti. Han fortalte at hun trengte medisiner for alvorlig matforgiftning og kunne ikke forstå hvorfor hans kollega ikke hadde gitt henne dette. Sykepleierne nektet gjentatte ganger for at legen hadde foreskrevet medisiner. Jeg var sjokkert, hun hadde da stått ved sengen og hørt på. Kunne hun ikke dobbelsjekke papiret eller ringe legen? Vi ble møtt av et steinansikt og Alexandra undret seg over om det handlet om penger, hun betalte et stort beløp for den sykesenga. Det var først da damen i nabosengen innvolverte seg og forklarte sykepleieren at hun også hadde hørt hva legen hadde sagt og ba sykepleieren sjekke igjen for å ikke havne i trøbbel. Vi takket pent og damen sa at det handlet om kommunikasjon og rase og at sykepleierne oppførte seg uforskammet overfor oss. Jeg ble flau, og vi ville begge vekk fra sykehuset så fort som mulig. Fire timer senere kom sykepleieren med medisinene og en halv time etter dette skrev Alexandra seg ut av sykehuset. I bedre form, lettet og ekstremt glad for det velfungerende systemet vi har i våre hjemland. 

Mt Mulanje, eller egentlig Mulanje Massif, ligger sør i Malawi, like ved byen Blantyre. Det raver over 3000 meter (det er jo ikke særlig høyt, men ojojoj, for et terreng!) og utgjør et område på 22x26 kilometer. I bunnen av fjellet finner man te-distriktet Mulanje og Chiradzulu. Alexandra og jeg, brannmann Brent og Ilari fra Finnland var alle ganske slitne etter festivalmodus og tenkte vi behøvde å trene litt. Vi ankom Mulanje sent på kvelden og pakket kun det mest nødvendige til en to dagers fjelltur. Vi sov i behagelige senger ved foten av fjellet den første natten og like etter soloppgang begynte vi på den ambisiøse fjellturen. Vi hadde med oss guide da det ikke er lov å gå på tur her alene da fjellet er uoversiktlig og har forvirrende troll-tåke. Vi klatret svette i tørr og intens afrikavarme, over 35 grader, men innimellom kom en deilig bris og kysset våre våte panner. Gjennom regnskoglignende terreng, vakre fosser og majestetisk utsikt mot toppene vandret vi tause, trollbundet av hvor vakkert alt var. Vi drakk vann fra bekker og badet i naturlige basseng med avkjølende, nesten kaldt fjellvann før vi klatret videre og luften ble kjøligere og mer behagelig. Guiden vår var imponert, vi var unge og motiverte fjellklatrere som tok seg tid til å være i fjellet, ikke bare klatre det.

Alexandra R. Howland sitt bilde

Jeg fikk ekstra god kontakt med naturen da blemmene ble for intense og jeg haiket halve turen i sokkene. Ilari ville være ekte fjellmann han også og haiket barbent med ekstra stener i sekken som brannmann Brent hadde plassert der. Han kunne ikke forstå at skoene utgjorde så stor forskjell og da han valgte å ta dem ut for å sjekke fikk han latterkrampe som hjalp han å holde ut det siste stykket. Alle hadde vi hørt historier om hvor vakkert og fint det var, de hadde aldri snakket om hvor tøft og intenst det føltes underveis. Etter syv timer klatring kom vi endelig frem til en hytte hvor vi skulle campe for natten. Her lagde vi raskt bål og stelte slitne føtter. Vi hadde med oss tre landsbykyllinger som vi selv slaktet og gjorde i stand. Etter to glass vin og en halv kylling hver var vi alle på hver vår madrass. Med soveposer og ulltepper drømte vi oss alle til toppen, mestringsfølelsen var enorm og forventningene om en enda større tilfredstillelse da vi neste dag skulle nå toppen snek seg inn i meg og gjorde meg fnisete og ekstremt stolt. Morningen etter var Ilari allerede på vei ned da vi andre våknet. Han skulle rekke fly tilbake til Finland og var ekstremt skuffet over at han ikke hadde fått kommet til toppen. Vi andre spiste havregrøt til frokost og fylte flaskene med friskt vann fra bekken utenfor hytta før vi tok skoene på (fremdeles sokkelessen) og begynte den fire timer lange klatringen mot toppen. Gjennom kratt og steinete terreng, grotter og sumpliknende områder vandret vi mot Sapita Peak. Jeg legger ut bilder senere, hadde ikke med meg kamera.

Alexandra R. Howland sitt bilde

Største tilfredstillelsen ligger i øyeblikket jeg ser toppen og er lykkelig over at slitet nærmer seg slutten og for at jeg har nyti underveis, selv om det var intenst og vanskeligere enn jeg hadde forutsett. Anbefaler virkelig dette på det sterkeste om du noen gang er i Malawi. Så utrolig vakkert og variert landsskap. Ville aldri gjort det igjen, men er så innmari glad for at jeg ikke snudde. Det er kanskje noen ganger for sent å snu? Man må gjennomføre og presse seg selv litt for å få de beste opplevelsene til å være verdt det, for å få den deilige mestringsfølelsen og for å ikke angre på at man ikke presset seg selv og kroppen sin litt ekstra. 

Jeg legger ut flere bilder etterhvert, har ikke tilgang til dem akkurat nå. 

 

Alexandra og jeg ville på festival i Malawi. For å komme dit måtte vi reise over 1000 km fra Tofo, Mozambique og hele veien til Mangochi i Malawi. Vi reiste fra Tofo tirsdag morgen med minibuss til Inhambane. Derfra tok vi båt til Maxixe og minibuss til Tete. I Tete overnattet vi i bussen med sjåføren og han som passer døra. Morgenen etter kjørte vi til grensa og fant ny buss på Malawi-siden som kjørte oss til Blantyre. Her sov vi en natt og morgenen etter tok vi minibuss igjen hele dagen til Nkopola, Mangochi og Lake of Stars. Alle advarte oss om denne reisen, og snakket om fire dager reisetid. Vi var derfor ekstremt stolte og glade da vi ankom etter kun to dagers reising. 

Vi kjøpte telt og mat i Blantyre før vi busset videre. Vi er veldig flinke campere som roter og gjør det hjemmekoselig med en gang:) 

Festivalen Lake of Stars ved Mangochi i Malawi har absolutt potensiale, men jeg sitter igjen med en følelse av at det er lite planlegging og at flere av artistene ikke dukket opp. Det var lite folk og man betaler altså for å sitte på en strand og høre på musikk. På den største scenen, en av tre, var det på hovedkvelden ca 200 mennesker. De aller fleste er turister eller velstående lokale. Månedslønnen til en som f.eks jobber på hotel er litt under 35 000 kwacha. Billettene koster 30 000 kwacha og en øl eller vin inne på festivalområdet koster ca 1000 kwacha. Campingplass koster 33 dollar. Det er frustrerende og ubehagelig å se tilreisende lokale sitte utenfor gjerdene fordi de ikke har råd til å kjøpe billetter til en av de viktigste kunst- og musikkarrangementene som skjer i landet. Det er i tillegg ubehagelig å boltre seg i mat, vin og musikk når fattigdommen utenfor gjerdene sier "Hi! Give me water, give me money" og holder handa forventningsfullt ut. Om prisene hadde vært rimeligere slik at lokale også fikk nyte denne kulturopplevelsen hadde denne festivalen vært så mye bedre.