.

Mt Mulanje, eller egentlig Mulanje Massif, ligger sør i Malawi, like ved byen Blantyre. Det raver over 3000 meter (det er jo ikke særlig høyt, men ojojoj, for et terreng!) og utgjør et område på 22x26 kilometer. I bunnen av fjellet finner man te-distriktet Mulanje og Chiradzulu. Alexandra og jeg, brannmann Brent og Ilari fra Finnland var alle ganske slitne etter festivalmodus og tenkte vi behøvde å trene litt. Vi ankom Mulanje sent på kvelden og pakket kun det mest nødvendige til en to dagers fjelltur. Vi sov i behagelige senger ved foten av fjellet den første natten og like etter soloppgang begynte vi på den ambisiøse fjellturen. Vi hadde med oss guide da det ikke er lov å gå på tur her alene da fjellet er uoversiktlig og har forvirrende troll-tåke. Vi klatret svette i tørr og intens afrikavarme, over 35 grader, men innimellom kom en deilig bris og kysset våre våte panner. Gjennom regnskoglignende terreng, vakre fosser og majestetisk utsikt mot toppene vandret vi tause, trollbundet av hvor vakkert alt var. Vi drakk vann fra bekker og badet i naturlige basseng med avkjølende, nesten kaldt fjellvann før vi klatret videre og luften ble kjøligere og mer behagelig. Guiden vår var imponert, vi var unge og motiverte fjellklatrere som tok seg tid til å være i fjellet, ikke bare klatre det.

Alexandra R. Howland sitt bilde

Jeg fikk ekstra god kontakt med naturen da blemmene ble for intense og jeg haiket halve turen i sokkene. Ilari ville være ekte fjellmann han også og haiket barbent med ekstra stener i sekken som brannmann Brent hadde plassert der. Han kunne ikke forstå at skoene utgjorde så stor forskjell og da han valgte å ta dem ut for å sjekke fikk han latterkrampe som hjalp han å holde ut det siste stykket. Alle hadde vi hørt historier om hvor vakkert og fint det var, de hadde aldri snakket om hvor tøft og intenst det føltes underveis. Etter syv timer klatring kom vi endelig frem til en hytte hvor vi skulle campe for natten. Her lagde vi raskt bål og stelte slitne føtter. Vi hadde med oss tre landsbykyllinger som vi selv slaktet og gjorde i stand. Etter to glass vin og en halv kylling hver var vi alle på hver vår madrass. Med soveposer og ulltepper drømte vi oss alle til toppen, mestringsfølelsen var enorm og forventningene om en enda større tilfredstillelse da vi neste dag skulle nå toppen snek seg inn i meg og gjorde meg fnisete og ekstremt stolt. Morningen etter var Ilari allerede på vei ned da vi andre våknet. Han skulle rekke fly tilbake til Finland og var ekstremt skuffet over at han ikke hadde fått kommet til toppen. Vi andre spiste havregrøt til frokost og fylte flaskene med friskt vann fra bekken utenfor hytta før vi tok skoene på (fremdeles sokkelessen) og begynte den fire timer lange klatringen mot toppen. Gjennom kratt og steinete terreng, grotter og sumpliknende områder vandret vi mot Sapita Peak. Jeg legger ut bilder senere, hadde ikke med meg kamera.

Alexandra R. Howland sitt bilde

Største tilfredstillelsen ligger i øyeblikket jeg ser toppen og er lykkelig over at slitet nærmer seg slutten og for at jeg har nyti underveis, selv om det var intenst og vanskeligere enn jeg hadde forutsett. Anbefaler virkelig dette på det sterkeste om du noen gang er i Malawi. Så utrolig vakkert og variert landsskap. Ville aldri gjort det igjen, men er så innmari glad for at jeg ikke snudde. Det er kanskje noen ganger for sent å snu? Man må gjennomføre og presse seg selv litt for å få de beste opplevelsene til å være verdt det, for å få den deilige mestringsfølelsen og for å ikke angre på at man ikke presset seg selv og kroppen sin litt ekstra. 

Jeg legger ut flere bilder etterhvert, har ikke tilgang til dem akkurat nå.