.

Etter fjellturen reiste brannmannen, Alexandra og jeg til Blantyre i Malawi. Etter tre timer i sivilisasjonen ble Alexandra syk og jeg tvang henne til å oppsøke lege. Hun lå deretter tre netter på sykehus. Det var interessant. Jeg ble raskt utnevnt som hennes guardian, og det ble stor frustrasjon da jeg ikke kunne nok om hennes personlige opplysninger til å kunne fylle ut diverse skjemaer. Jeg forsøkte å forklare at vi er venner, men at det er et ferskt vennskap og at jeg derfor blant annet ikke kjenner adresse eller tidligere sykdommer. Jeg ble møtt med oppgitte sukk og beskjed om at en guardian skal vite dette. Jeg lo og fortalte at vi er backpackere og at hun ikke har noen andre så det kun var meg tilgjengelig. Javel, sa damen, jeg fikk duge. De forventet at jeg skulle være der hele tiden og henvendte seg til meg i stedet for til Alexandra. De spurte etter meg når jeg ikke var der og sa "det var på tide" hver gang jeg kom. Alexandra var rufsete og svak, ekstremt dehydrert og sliten. Etter en stund på legevakta kom det en blid og nydelig sykepleier som la inn veneflon og hang opp Ringer. Deretter ventet vi lenge. Veldig lenge. Jeg ble sulten og gikk til butikken. Bak meg ropte plutselig den snille sykepleieren navnet mitt. Hun var ferdig på jobb og ville slå følge. Jeg fortalte at vi fremdeles ventet på lege. Hun lo kort og sa at vi måtte beregne noen dager på sykehuset. Jeg tenkte at hun tullet, men så tok hun meg i hånda og sa at hun kom til å bli innlagt. Jeg ble oppgitt, hvorfor hadde ingen sagt dette til oss i ventetiden? Jeg handlet mat til meg selv og kjærlighet på pinne til Alexandra, det eneste hun orket. Vi ventet enda litt til før mannen på bildet kom og kjørte henne i rullestol til et rom hun skulle dele med en annen dame. Her ventet vi mange timer igjen på sykepleier og lege. Klokken ble over ti på kvelden da legen kom og konstanterte at det verken var malaria eller ebola og ønsket henne uten videre en god natt.

Dag to bestod av mer venting. Ingen medisiner ble gikk. Ingen undersøkelser ble gjort. Ingen lege og ingen sykepleier var innom. Dagen tikket seg avgårde med filmer på mr mac for Alexandra som var lenket til sykesengen. Jeg var ofte innom, men det er en merkelig følelse å bli møtt av sykepleiere som sitter med bena på bordet. De ser ikke engang opp på meg når jeg stiller spørsmål. De spør hvor jeg har vært og hvorfor jeg ikke passer på da jeg tross alt er hennes guardian. Jeg smiler og ler. De tar bena ned fra bordet for jeg kan nok være litt masete da jeg selv er sykepleier og undret meg over hvorfor det ikke ble gjort noe. Har de forresten yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere i Malawi? Jeg er helt sjokkert. De som vasker og gir ut mat er ekstremt hyggelige. Sykepleierne var frekke og så treige. Alexandra ba om vann, vi ventet tre timer!! Tre timer! Jeg spurte etter det vannet minst fire ganger i timer og da det endelig kom var det kokvarmt. Jeg gikk tilbake med det og fikk begrunnelsen om at kjøkkenet måtte koke det for at det ikke skulle være bakterier, sykepleieren la til den høflige kommentaren om at "det måtte jeg da vite". Dag tre: ny lege på jobb. Han var sjokkert og flau over sine kollegaer. Han så til Alexandra på morningen rundt klokka ti. Han fortalte at hun trengte medisiner for alvorlig matforgiftning og kunne ikke forstå hvorfor hans kollega ikke hadde gitt henne dette. Sykepleierne nektet gjentatte ganger for at legen hadde foreskrevet medisiner. Jeg var sjokkert, hun hadde da stått ved sengen og hørt på. Kunne hun ikke dobbelsjekke papiret eller ringe legen? Vi ble møtt av et steinansikt og Alexandra undret seg over om det handlet om penger, hun betalte et stort beløp for den sykesenga. Det var først da damen i nabosengen innvolverte seg og forklarte sykepleieren at hun også hadde hørt hva legen hadde sagt og ba sykepleieren sjekke igjen for å ikke havne i trøbbel. Vi takket pent og damen sa at det handlet om kommunikasjon og rase og at sykepleierne oppførte seg uforskammet overfor oss. Jeg ble flau, og vi ville begge vekk fra sykehuset så fort som mulig. Fire timer senere kom sykepleieren med medisinene og en halv time etter dette skrev Alexandra seg ut av sykehuset. I bedre form, lettet og ekstremt glad for det velfungerende systemet vi har i våre hjemland.