.

Dette er sannsynligvis best egnet for min private dagbok, og bare å skrive den setningen burde være nok til å stoppe meg selv, men så er det en liten del som vil dele det jeg tenker. For kanskje det er interessant for noen. Jeg tenker på dette når jeg sitter på buss, handler på markedet, vandrer på støvete gater, snakker med andre som reiser. Når jeg snakker med lokale. Når jeg ser solnedgang og soloppgang- det absolutt vakreste i verden. Når jeg er her. De som kjenner meg vet at jeg av og til tenker litt for mye, jeg kan bli opplsukt i mine egne tankeprosesser og være fastlåst i negative tanker, uten å se flere sider. På reise er det enda mer tid, mer alenetid som gjør både godt og vondt for sjelen min. Mer tid til å tenke på at livet er hva jeg gjør det til, det blir ikke noe mer enn dette. Jeg velger derfor å utforske verden, men sammen med alle dere andre. Med drømmerne og realistene, skeptikerne og de alternative. De positive og de negative, de fleste er litt av begge deler. De som er blinde og de som har åpent sinn. Og vi trenger hverandre for å se bedre, utvide horisontene våre og se mer, annerledes, tilbake og fremover.  Jeg vandrer med de som tror på noe, på seg selv og andre. De som tror på oss. Også de som tror på bedre tider, på andre tider, andre ting. De som er modige og de som er forsiktige. De som drømmer om det som har vært og det som kommer. De som håper og de som tror de er håpløse. De som lengter og ønsker mening. Jeg har litt av dem alle sammen i meg og jeg forsøker å tilpasse meg og bruke den egenskapen som egner seg best. Det viktigste jeg har med meg er kjærlighet, jeg vet det er klisje, men jeg glemmer det så lett. Den er hjemme også, men om jeg sammenlikner er det ikke det samme. Her får jeg perspektiv og mulighet til å se mer av den, den blir mer enn en følelse, mer enn en handling. Den kjærligheten som er altoppslukende og dominerer meg som person, det blir tydeligere for meg når jeg er langt hjemmefra. Jeg forsøker å vandre med åpent hjerte, uten å være naiv. Med et hjerte som er sårbart og fullt av reaksjoner når jeg føler og tenker og ser. Verden jeg ser er vakker, men urettferdig. Det er trist og mørkt mange steder, men allikevel full av lys og glede. Så fargerik at øynene mine myser og får rynker som er dype. Strekene er hvite når jeg ikke myser lenger. Solen kjærtegner meg, gjør meg myk og glad. Regnet kjøler meg ned og minner meg om våte kyss fra en fjern elsker. Jeg deler brød med de andre på bussen, får kjeks og latter tilbake. Gjør jeg dette på bussen i Oslo, de vil peke, det er en rar kvinne som sitter der. Men om jeg tror på kjærlighet som nestekjærlighet, og at alt imellom er kjærlige handlinger, så føles det riktig og bra. Vi lengter etter å kjenne på følelsen av å være ønsket. Å bli sett. Nestekjærligheten kan virke fraværende, men den gjemmer seg i usikre, redde og forvirrede mennesker som ofte også har dårlig tid. Men like sikkert som verdighet, en iboende egenskap som ikke kan fratas noe menneske, uansett hvor mye du prøver, så er den der. Aksepter at den er tilstede og ta følelsen frem så ofte som mulig. Jeg tror det gjør meg til et bedre menneske å kjenne etter. 

Jeg tenker på vinter i Oslo. Jeg pleide å lene meg nærme mennesker på bussen, jeg vet det er veldig rart. Ikke for nærme, holdt meg innenfor komfortsonen. Jeg pleide å smile også, spesielt til de som ikke smilte tilbake. Alltid smile og spørre om det er ledig i setet ved siden av. Det er jo så innmari enkelt. Ikke særlig krevende verken mentalt eller fysisk. Jeg forsøker å være flink til det. Smil til mennesker. Si takk. Vær snill og hjelpsom. Tilgi og vær tålmodig. Mot andre, og mot deg selv. Man får ikke alltid smil tilbake, men jeg ønsker dem en god dag inni meg og håper at de ikke opplever for mye motstand i livet. Jeg tror ikke at kjærlighet kun eksisterer i en relasjon mellom to eller flere mennesker, jeg har kjærlighet for meg selv også. Tross alt er jeg den viktigste personen i mitt liv. Og livet har jeg bare en gang, og det kan bli akkurat som jeg gjør det til.