fredag 21. mai 2010

Tilbake til virkeligheten?


Jeg er hjemme. Og har vært i `det virkelige livet` i fire dager. Jeg kom nemlig hjem som planlagt for tre uker siden, men reiste fort tilbake til Egypt for å slikke enda litt mer sol, denne gangen sammen med mamma og bror. Etter enda en uke i det fjerne utland kom jeg hjem, jobbet fire dager i barnehagen og svarte på en haug med spørsmål fra veldig nysgjerrige barnehagebarn.
- Du er Cecilie? spurte en av guttene den andre dagen.
- Ja, det ser du vel, svarte jeg.
- Ja, men du har jo ikke forandret deg noe jo, sa han og så med store granskende øyne opp på meg. Jeg måtte le.
- Du har jo vært lenge i Afrika, sa han etter en liten stund og rynket litt på nesen. Jeg pekte på hjertet og hodet mens jeg sa at forandringen er inni meg, ikke på utsiden. Han klemte meg igjen og sa at han syns jeg hadde vært lenge borte.
Joda, det er jo godt å komme hjem til virkeligheten også da.

Etter en liten uke i barnehagen fikk jeg besøk av Florence fra California. Jeg traff henne i januar i Sør-Afrika og vi reiste sammen i tre uker gjennom Namibia og Botswana, før vi skilte lag i Zambia. Det var så godt å se henne igjen, og jeg liker at det blir virkelighet av at man sier at man sikkert sees igjen en dag. Det er nok en av de tingene jeg har likt best ved å reise, man får møte så mange herlige mennesker, som man savner innimellom. Og da føles det ekstra godt å se dem igjen, for man har delt noe spesielt som kanskje de hjemme ikke skjønner like godt som dem man delte reisen med. Så var hun er da, i hele tre dager. Hun valgte en perfekt tid å komme på, deilige 17. mai og den herlige våren i Telemark. Etter noen dager reiste hun hjem og jeg har nå jobbet fire dager i barnehagen igjen, og det er godt å komme igang med virkeligheten igjen, men jeg gleder meg til den dagen jeg reiser tilbake inn i et eventyr, som jeg håper blir min virkelighet en dag.

Jeg reiste til Afrika av mange grunner. Og jeg gjorde det aleine fordi jeg var nødt. Jeg måtte utforske, vokse, feile og lære. Jeg måtte se, opptage og oppleve verden. Har jeg blitt lettere til sinns? Jeg har i alle fall fått svar på en del som jeg lurte på. Og jeg har lagt en plan. En god plan. En plan om å bli sykepleier. Og det skal jeg klare på tre år, for verden venter. Og jeg gleder meg til å hoppe ut i verden igjen. Og mens jeg studerer, skal jeg opptage den verdenen som er rett her, under nesa mi. Hverdagen, uansett hvor jeg er.
Ah, som livet er herlig!

GOD HELG!(",)

tirsdag 18. mai 2010

Borte bra, hjemme best?



`Hva er det med den afrikanske savanne som fører tanken hen til sjelevandring? Hva er det som gjør at man ved synet av et fremmed landskap, ukjente dyr og eksotiske mennesker føler seg så fordømt hjemme? Jeg går ut før daggry i selskap med fire masaier. Ennå har ikke akasie-trærne begynt å kaste sine skygger på den regnvåte sletten, ennå er det for tidlig å sette kursen mot den kamelformede kollen der vi i går så løveflokken. Masaienes oppgave er veiviserens. Og beskytterens. Bekjentskapet med løvene bør ikke bli altfor nært, og derfor er mine følgesvenner vel utstyrt. Ikke minst fra naturens side: Mennene i denne gamle kriger- og nomadestammen er høyreiste og slanke, men samtidig muskuløse. Deres stolte holdning er krigerens. For selv om masaiene nå i mange generasjoner har levd av kvegdrift, må nettopp den som passer buskapen på det afrikanske sletteland, kunne hamle opp med sultne villdyr uten skytevåpen. Mine fire voktere bærer alle spyd, ikke skytevåpen. Og de er ikke redde.`
`Den afrikanske farm` Karen Blixen

Borte fantastisk, hjemme rart. Å komme hjem var feil, tomt og rart. Veldig godt å se familie og venner igjen, men som Karen Blixen skriver. Hva er det som gjør at man ved synet av et fremmed landskap, ukjente dyr og eksotiske mennesker føler seg så fordømt hjemme? Jeg lengter tilbake allerede.

Egypt, Sharm el Sheik



Like før jeg reiste fra Nairobi leste jeg en mail fra familien. Det gjorde meg trist, de var askefast i Norge. Familieferie aleine i Egypt- kunne det være fint?
Jeg fløy trøtt fra Nairobi, og ble forsikret om at bagasjen skulle bli sendt hele veien til Sharm, ikke på flyplassen jeg mellomlandet på, Cairo. Jeg var trøtt og sliten og svettet mens jeg ventet på bagasjen etter en humpete flytur. Og jeg ventet en god stund. Og ventet litt til. Og enda litt til. Til slutt var jeg helt alene ved bagasjebåndet og gikk bort til et kontor som kunne se ut som informasjon eller kontoret for forsvunnet bagasje. Der satt det to røykende menn i uniform. De inviterte meg inn på kontoret og var ikke interessert i problemet mitt med den savnede bagasjen, men lurte heller på om jeg trengte en røyk eller ville ha litt te. Jeg takket høflig nei og forklarte at jeg savnet bagasjen min.
-Hvor gammel er du?, spurte den ene vakten. Den andre gikk ut av kontoret. Samtalen gikk videre og jeg ble rastløs og ville gjerne få etterlyst bagasjen. Etter en liten stund tok han fram et slags kart med bilder av forskjellige kofferter og bager. Jeg pekte på den som lignet på min, en sort stor bag som jeg hadde rundt ryggsekken min.
-Det tror jeg ikke, sa mannen. Jeg var urolig og svarte høyt at det var sånn den så ut. Han pekte på en stor trillekoffert som var rød og sa at det var nok sånn kofferten min så ut. Jeg hadde ikke humør til tull og svarte lettere irritert at det var en sort stor bag med glidelås. Han ringte straks til Cairo og da han la på sa han fornøyd at den skulle bli sendt med neste fly og at jeg gjerne kunne vente på kontoret hans. Jeg takket nei, gikk ut av kontoret og inn i en liten kiosk ved ankomsthallen. Etter to timer kom bagasjen. Jeg var fornøyd, smilte til mannen på kontoret, tok en overpriset taxi til hotellet og håpte på litt sol og fred. Men på hotellet ble jeg møtt av en resepsjonist som, i likhet med meg, hadde stått opp med feil ben.
- Det er ingen reservasjoner her, sa han kaldt og henvende seg til en annen gjest.
-Hva er det du sier?, spurte jeg.
-Reiseselskapet har avbestilt alle reservasjoner og det er ingen ledige rom. Var det noe mer? sa han og festet blikket på meg. Jeg begynte å grine. Ja, høyt og hysterisk grining midt i en lobby i et superluksuriøst hotel i Sharm el Sheik. Herlig. Månedene på tur har gått så smertefritt og det siste stedet jeg forventet dårlig service var her. Jeg var sjokkert, lei meg og trist. Etter fire timer venting i lobbyen kom endelig den norske reiselederen og kjørte meg til et annet hotell. Så, etter en lang natt søvn startet ferien i Sharm og jeg må si at det er litt rart å være aleine på et familiehotell. Man ligger alene ved bassenget, alene ved frokostbordet, alene ved lunsj, alene på stranda, alene på middag, hele tiden alene. Og jeg hadde gledet meg veldig til å se familien igjen for nå hadde jeg vært alene i verden ganske lenge. Så, den andre kvelden takket jeg ja til et tilbud om å bli vist rundt i byen av en av kelnerne på hotellet. (ikke den eneste, man ser unge jenter med egyptisk menn overalt her)
Sharm el Sheik, byen, er kun 20 år gammel og det er tjukt med turister der. Man hører norsk, svensk og russisk overalt og det var veldig deilig å være med en lokal gutt, for da er selgerne litt mindre innpåslitne og prisene er ikke fullt så overdrevne. Herlig med en lokal guide, Sharm el Sheik er et ordentlig fint sted, og det virker som man har gjort en enorm innsats for å skape et sted kun for turister. Alle egypterne man ser her jobber på et hotell eller har en butikk her, det er ingen som er derifra.

Om dagen var jeg i vannet. Jeg tok nemlig dykkersertifikatet i Egypt. Fantastisk! Så vakre korallrev og så mange fine farger. Sharm el Sheik var et fint sted å reis, hvis man liker et litt skjermet sted, for man får ikke ekte egyptisk kultur i denne byen, stedet er skapt for turister og består av turister.