.

Om å ta farvel

Jeg vet at du ønsker jeg skal ha det bra. Bare sammen med deg, tenker jeg. Våger ikke si det. Både fordi det ikke er sant, men også fordi det er sannheten. Du er kjærlig og øm. Mine knær har vært myke lenge. Øynene dine minner meg om havet. Om det mørke, store havet som nesten er grønt. Havet som minner meg om hjemme. Det er roen din, måten du snakker på. Blikket ditt når du ser på meg gjør meg myk som fløyel og jeg vil at det skal vare for alltid. Du sender hemmelige kjærtegn uten nesten å vite det selv. Men du er vennskapelig. Allikevel står du her med triste øyne. Du smiler, men sier ingenting. Slipper meg aldri helt inn. Jeg smiler tilbake og kysser deg lett. Vil at du skal si noe. Du holder meg hardt. Lenge. Jeg kan kjenne hjertet ditt slå. Varmen din får meg til å presse meg tettere inntil. Det er mørkt, men sammen med deg føles alt lyst. Du slipper meg og hendene dine fomler, du vet ikke lenger hvem vi er. Jeg kunne ønske du så meg, oss. Du gnir deg i øynene og sier det er sent. Jeg stryker deg nedover armen og griper hånden din. Den flettes så lett med min. Jeg kunne ønske du var modig nå. Jeg ser mot stjernene. Regn skjuler dem like godt som du forsøker å skjule følelsene dine. Det er ikke sent. Du kysser meg på pannen og snur deg og går. Jeg blir kald uten kroppen din ved meg, men står noen sekunder. Tenker på havet. På den gangen du hjalp meg i de store bølgene. Nå føles det som om jeg drukner på land. Du blir mindre, forsvinner med raske skritt. Regnet pisker i ansiktet mitt mens jeg står og ser etter deg. Hjertet mitt smerter. Du snur deg en gang, regnet skjuler mine følelser også, men du ser meg nå før du snur deg igjen og forsvinner.

Når jeg reiser vil hunden din være med. Den bjeffer lenge og slikker meg på hendene. Den er ærlig. Du er feig. Du ser meg ikke lenger nå. Vi er i bevegelse. Vet ikke hva jeg gjør her. Jeg svetter og må av. Kaster sekken min ut i gjørme. Hopper etter. Forsøker å tenke på noe annet enn havet og de triste øynene dine. Bussen tuter og forsvinner. Skyene skjuler fremdeles stjernene. Jeg er forvirret og regnet gjør meg urolig. Jeg merket det da vi kysset, hjertet ditt er like tungt som sekken jeg bærer. Som sekken jeg bærer helt frem til der du sover. Du drømmer ofte om bølgene. Bølgene som du så lett mestrer. Havet som jeg så lett mister kontrollen i. Jeg står noen sekunder før jeg banker på. Ser opp mot stjernene. Hjertet mitt brenner, men jeg lengter allikevel etter varmen din. Når du endelig åpner blinker øynene dine som månens speilbilde i havet. Du slipper meg inn. Vi vet begge at ordene våre har makt til å forandre alt, men jeg har hjertet i halsen og du er i ferd med å drukne. Det er uansett ikke noe å si, for alt som skjer er fra nå av.